UKO

Aksistensialismen © 2025 Alpha. Artikkelen bygger på Metafysikk

Første filmer handler om personers nær døden opplevelse der de opplever at å dø er å våkne til en mye mer virkelig verden med trær, blomster, gress og elver, oftest etter å ha «reist» gjennom en «tunnel» eller universet og møtt et «lys». Vanlige utenfor kroppen opplevelser er derimot ikke klarere enn denne verden og kan ha samme innhold som drømmer men i stereo (som VR hjelm). Disse kan komme rett forut for en nær døden opplevelse.

Opplevelser der noen hevder de har møtt Jesus (uten å spesifisere at det kan ha vært en «engel») eller «profeter», kan ikke brukes som kildemateriale siden disse historier ofte er fantasi laget for å støtte en spesifikk religion. Youtube har blitt infiltrert av hundrevis kristen-evangeliske svovelpredikanter. Dersom en lære truer med helvete er den alltid løgn laget av psykopater som er kjent for å true med vold.

I ekte nær døden opplevelser er det ingen støtte for straff eller andre kjente religiøse ideer, bortsett fra at alle lærer det er viktig å hjelpe andre (f.eks. med veldedighet) og unngå mest mulig å påføre andre skade (det gis ingen info om problemstillingen nødvendig selvforsvar). Man kan miste tilgang til mange steder og universer om man har dårlig moral og skader andre, så hva man gjør i dette livet kan få konsekvenser. Man kan velge nytt liv på jorden.

Denne artikkel baserer seg på vitenskapelige anerkjente opplevelser av nær døden opplevelser som ikke kan forklares som hallusinasjoner eller drømmer da de oppleves mer virkelig enn den fysiske virkeligheten. De inneholder aldri opplevelse av teknologi fra denne (biler, veier, mobiltelefoner), og har elementer som er uavhengig av kultur, alder og kjønn. Endel av dette omtales f.eks. i boken The Science of Near-Death Experiences skrevet av John C. Hagan (Kindle versjonen kan leses i vanlig nettleser). Den kan leses online her.

International Association for Near-Death Studies (IANDS) har mange omtaler av nær døden historier og blant annet en oversikt over viktige vitenskapelige studier.

nderf.org er en nettside der brukere selv kan laste opp sine egne fortellinger om nær døden opplevelser. Den har en fin oversikt over bemerkelseverdige og uvanlige nær døden opplevelser og en FAQ

near-death.com har mange omtaler av nær døden opplevelser, beviser og blant annet oversikten over oppsiktvekkende opplevelser og hva som er felles med dem. Denne inneholder i 2024 omtrent 30 historier, der 10 av dem påstår møte med Jesus. En av dem fremstår som religiøs godtepose og oppdiktet utenfor kroppen opplevelse i boken til David L. Oakford utgitt med tittel «Soul Bared» 1/1-2004. Her påstås det at han ble fortalt av et vesen om utenomjordiske byer på alle planeter på «annen frekvens» i vårt solsystem, og at Jesus er Gud i strid med Jesus egen lære i Johannes 17:3 og Markus 10:17. Bokens påstander lar seg motbevise fordi han hevder at han ble vist alle planetene i solsystemet med Pluto lengst vekk. Planeten Eris som er mer enn to ganger lengre vekk fra Solen enn Pluto, ble oppdaget 5. januar 2005 på bilder tatt 21. oktober 2003 og offentliggjort 29. juli 2005. Eris har en diameter på ca. 2400 km som er litt større enn Pluto ifølge NASA. Det er derfor beviselig feil at Pluto er ytterste planet, og boken har derfor opphav i feil kunnskap.

Utenfor kroppen opplevelser – UKO (engelsk: OBE for Outside Body Experiences) handler om dimensjoner / universer som naturvitenskapen ikke har tilgang til, fordi disse instrumenter er fysiske og derfor er begrenset til å registrere det fysiske. Vår bevissthet har ingen slik begrensning og kan ha opplevelser som er umulig å forklare fysisk.

Bare det å forklare bevissthet er teoretisk umulig med bruk av fysikk fordi denne er matematisk og f.eks. farger er ingen størrelser som kan forklares med tall men må oppleves av et bevisst vesen. Det er ingen uenighet i vitenskapen om at bevisste vesener opplever langt mer enn den fysiske verden, der drømmer er mest vanlig.

Man har også opplevelser som omtales i filosofi som de åndelige plan (ofte omtalt som astralplan) og som i hovedsak kan inndeles i NDO (nær døden opplevelser) og UKO (utenfor kroppen opplevelser). NDO er en form for UKO der all forbindelse mellom sjel og kropp (midlertidig) forsvinner.

Nær døden opplevelser (NDO)
Nær døden opplevelser NDO oppleveves av mange som langt mer virkelig enn den fysiske verden og at de «våkner opp fra dette livet» og husker de valgte dette livet med alle de utfordringer det var. Uansett religion, kulturell bakgrunn, kjønn og alder så opplever alle dette og at det er ingen fordømmelse for hva de har gjort; Alt er erfaringer og handler om å tilegne seg kunnskap om hva smerte er for noe og hvordan ens handlinger medfører ulykke for en selv og andre.

Teorien om NDO forutsetter at mennesket har en sjel som ikke er del av den fysiske kroppen. I disse opplever mange mennesker for første gang den Mentale dimensjon, det Akastiske arkiv, den Buddiske og Atmiske dimensjon. I boken Livet etter livet skriver Moody (som underviste filosofi på et universitet i 3 år før han begynte med medisinstudier) om hvordan døden oppleves. Etter at denne boken kom ut for første gang på 1970 tallet, har stadig flere forskere undersøkt nær døden opplevelser.

Dr. Moody undersøkte gjennom fem år mer enn hundre personer som har opplevd å bli erklært klinisk døde (dette medfører ikke den totale hjernedød, men mangler ytre responser), men som så likevel ble gjenopplivet. Denne beskrivelsen av hva som skjedde etter at kroppen døde, gir uhyre interessant belegg for at noe i oss sannsynligvis overlever kroppens død.

Andre forskere har gjort samme erfaringer som Dr. Moody, nemlig at hendelsesforløpet er forbausende likt: En farer gjennom en lang tunnel, mørkt rom eller dal, og en treffer venner og slektninger, før en taes imot av et vennlig lysvesen ved enden av tunnelen. Denne boken er en klassiker når det gjelder nær døden opplevelser, og den igangsatte en intens forsking over hele verden. Følgende punkter er basert på litt av denne boken:

Ut av kroppen
De fleste mennesker identifiserer seg selv som sitt fysiske legeme, og tar dette også som en selvfølge. Derfor har de også forestillingen av at å ta livet av kroppen er å ta livet av seg selv. Det er praktisk talt ingen som i det hele tatt reflekterer over at ordet «selvmord» forutsetter den forestillingen om at sjelen er del av kroppen og en selv er ikke noe annet enn dette. Å ta livet av kroppen er nemlig ikke det samme som selvmord om en ikke er tilhenger av troen på sjelens død.

Bevisstheten er for de fleste ikke noe annet enn en form for elektrisk aktivitet i hjernen som på en hittil uforklarlig måte skaper fenomenet bevissthet. Et fåtall avviser at bevissthet finnes i det hele tatt, og nekter å snakke om det da det strider mot deres «hellige» tro at mennesket kan være noe annet enn bare den fysiske kroppen.

Mange mennesker kan ikke engang forestille seg hvordan det måtte være å eksistere på noen annen måte enn det fysiske legemet de er vant til. Forut for nær døden opplevelsene hadde gjennomsnittet som hadde hatt disse opplevelse også den holdningen om at de selv var kroppen og ikke noe mer. Det er derfor med stor forundring at disse har opplevd å se sitt eget fysiske legeme fra en plass utenfor den, som om de var en tilskuer til en form for film eller scene:

• Jeg var 17 år og min bror og jeg arbeidet i et tivoli. En ettermiddag bestemte vi oss for å dra og bade, og det var flere andre ungdommer som ble med. Noen sa: «La oss svømme over sjøen.» Jeg hadde gjort det flere ganger, men av en eller annen grunn gikk jeg under midt på sjøen den dagen… Jeg duppet opp og ned, og plutselig var det som om jeg var borte fra kroppen, borte fra alle, i rommet helt for meg selv. Selv om jeg forholdt meg rolig, på samme plan, så jeg kroppen min i vannet en 3-4 fot unna, der den duppet opp og ned. Jeg så kroppen min bakfra, og litt på siden. Jeg følte det fremdeles som om jeg hadde kroppsform, enda jeg var utenfor kroppen. Det var en luftig følelse som ikke kan beskrives. Jeg følte meg som en fjær.

Den mørke tunnelen
Mennesker som har hatt nær døden opplevelser har ofte i begynnelsen inntrykk av at de blir revet fort gjennom et slags mørkt rom, hule, brønn, grop, innhegning, tunnel, vakuum, tomrom, dal, sylinder osv. Disse tallrike ulike tolkningene har det til felles at det er noe som er vanskelig å sette ord på men oppleves alltid som en form for mørke en farer gjennom, eller som om en selv er i ro og mørket farer forbi (dette er egentlig det eneste metafysisk logiske)

Opplevelse av tunnelen forutsetter ikke nær døden opplevelse, og en nær døden opplevelse forutsetter ikke en slik tunnell. I enhver form for utenfor kroppen opplevelser kan en liknende tunnel oppleves sammenblandet med tilfeldig drømmeinnhold. Derfor er ikke denne opplevelsen i seg selv indikasjon på at sjelen er ikke-fysisk, og det vil være stråmannsargumentasjon å hevde at NDO kun handler om dette. En fortelling basert på forestillingen om tunnel er som følger:

• Dette hendte da jeg var liten gutt – ni år gammel. Det er 27 år siden nå, men det gjorde et slikt inntrykk at jeg aldri har glemt det. En ettermiddag ble jeg alvorlig syk, og jeg ble i all hast kjørt til nærmeste sykehus. Da jeg kom fram bestemte de seg for å bedøve meg, jeg visste ikke hvorfor, for jeg var for liten. På den tiden brukte de eter. De ga meg det ved å legge en klut over nesen på meg, og jeg fikk etterpå høre at idet de gjorde det sluttet hjertet mitt å slå. Jeg visste ikke da at det var akkurat det som skjedde, men det jeg opplevde, det var – og nå skal jeg beskrive det akkurat som jeg selv opplevde det – det var en ringende lyd, brrrrrnnnnng- brrrrrnnnnng- brrrrrnnnnng, helt rytmisk. Så beveget jeg meg gjennom – du synes nok dette er merkelig – gjennom et langt mørkt rom. Det virket som et kloakkrør eller noe sånt. Det er helt umulig å beskrive. Jeg beveget meg, og hele tiden med denne lyden, den ringende lyden.
• Jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon på en lokalbedøvelse og sluttet helt å puste – svikt i åndedrettet. Det første som skjedde – og det gikk fort – var at jeg for gjennom dette mørke, sorte tomrommet. Det kan vel nærmest sammenliknes med en tunnel. Jeg følte det som om jeg kjørte med en rutsjebane i et tivoli og suste gjennom denne tunnelen i veldig fart.

Et vesen av lys
Det element som gjorde sterkest inntrykk på de mennesker Moody var i samtale med, var møtet med et meget sterkt hvitt eller «klart» lys. Det er typisk at dette lyset er dempet når det dukker opp, men at det fort blir sterkere til det når en overjordisk glans.

Det er viktig å merke seg at tolkningen av hva dette «vesen av lys» er for noe er helt avhengig av ens virkelighetsoppfatning. Religiøse kan tolke det som «Gud» eller «Jesus». Ikke-religiøse kan tolke det som rett og slett bare vesen(er) av lys.

I moderne forskning på NDE basert på både vestlig og japansk kultur, er fellesnevneren at det hvite lyset kan være 3D meny for en infodatabase som er drevet av kunstig intelligens for å kunne klare å håndtere millioner av samtlige henvendelser.

Det merkverdige er at de Moody spurte og som var fra vestlig kultur, tolket det som et vesen av lys som også har en personlighet og endog humoristisk sans. Den varme og kjærlighet som utstråler fra dette finnes det ingen ord for, og man føler seg fullstendig omhyllet av det og godtatt i dette vesens nærvær.

Kommunikasjonen gjøres ikke med noen form for stemme eller lyd verken den ene eller andre veien. Isteden foregår det en form for telepatisk tankeoverføring, og det på en så klar måte at det ikke finnes noen som helst mulighet for misforståelser eller løgn. Vesenet retter først en bestemt tanke mot en formet som spørsmål; «Er du rede til å dø?», «Hva kan du vise meg fra ditt liv?» og «Har du gjort noe som holder mål i ditt liv?». «Er det verdt det?» (dvs. om livet var verdifullt nok til å leves i forhold til alle plagene). Alle fremhever at spørsmålene overhodet ikke har noen fordømmende tone. Alle ser ut til å være enige om at vesenet ikke direkte forhører eller anklager eller truer dem, for de kan stadig føle den totale kjærlighet og godtagelse som strømmer fra lyset, uansett hva de måtte svare. Hensikten med spørsmålene er å få dem til å tenke på sitt liv, å hjelpe dem i gang.

• Jeg hørte legene si jeg var død, og det var da jeg fikk en fornemmelse av å tumle fritt, nærmest som om jeg svevet, gjennom noe sort, en slags innhegning. Det finnes egentlig ikke ord til å beskrive det. Alt var så sort, bortsett fra at jeg et stykke unna kunne se et lys. Det var et veldig sterkt lys, men ikke så stort til å begynne med. Det ble større og større etterhvert som jeg kom nærmere. Jeg prøvde å komme meg frem til det lyset helt der borte i enden, for jeg følte at det var Kristus, og jeg prøvde å nå frem dit. Det var ingen skremmende opplevelse. Det var stort sett ganske behagelig. Jeg er kristen, så jeg satte jo straks lyset i forbindelse med Kristus som sa: «Jeg er verdens lys». Jeg sa til meg selv: «Hvis jeg er ferdig nå, hvis jeg skal dø, da vet jeg hvem som venter på meg, der borte i det lyset».

A Comparative Analysis of Japanese and Western NDEs

Masayuki Ohkado, Ph.D., is a Professor on the Faculty of General Education at Chubu University in Aichi, Japan and a Visiting Professor in the Division of Perceptual Studies at the University of Virginia in Charlottesville, VA. Bruce Greyson, M.D., is Carlson Professor of Psychology in the Division of Perceptual Studies at the University of Virginia in Charlottesville

Shiga, a critic, moved through a seven-colored light column and reached a place like “a lawn, or flower garden, fluffy and very soft as if made of cotton” (Tachibana, 2003, p. 58). He described his feelings during the experience: I have never felt such a good feeling. I can’t compare it with any other experiences. It was like going to heaven or the feeling of ecstasy. I was perfectly content. I didn’t want anything. Like I was 100 percent content. Nobody will understand how I felt until they experience themselves. (Tachibana, 2003, pp. 60)

Ms. Mukai, a non-fiction writer, met a colorful, unforgettably beautiful butterfly emitting bright light. Embraced in the bright light, she “was in total sweet euphoria” (Tachibana, 2003, p. 90).

Because of the bright light’s otherworldly nature and the ineffably euphoric feelings the Japanese experiencers felt during their encounters with it, “the bright light” that Moody (1975) described appears to be essentially the same as the light the three Japanese experiencers encountered. Interestingly, however, none of these experiencers interpreted the light as having a personality. This feature is in contrast with Western experiencers, among whom those with religious backgrounds often interpret it as a religious figure such as God, Christ, or an angel, whereas those without religious beliefs tend to identify it simply as “a being of light” (Moody 1975). Related to a lack of personification of the bright light in Japanese NDEs is the concomitant lack of communication with the light and the lack of the specific sense of being loved, which is a profoundly important feature in Western NDEs (cf. Ellis 2007, 2012).

The lack of these characteristics in Japanese NDE reports had already been observed by Tachibana (2000, vol 2., pp. 80–93), who analyzed 243 Japanese NDEs from heterogeneous sources. He admitted, however, that the reliability of his analysis was not very high because only about 15 of these cases had been investigated in detail. Tachibana suggested that elements lacking in Japanese NDEs but pervasive in Western NDEs—personification of the bright light, a sense of being loved, and communication with the light—are cultural artifacts influenced by the Christian tradition. He pointed out that the “God is Light” motif is deeply rooted in the Christian tradition (cf. the Bible, 1 John 1:5) and influences the interpretation of “the bright light” encountered in NDEs. This personification of “the bright light” as God and the tradition of receiving messages from Him may encourage NDErs’ interpretation that they have communicated with “the light.”

The lack of personification in Japanese NDEs also may be related to the relatively low rate of religiosity in Japan. According to the 2006– 2008 Gallup survey (Crabtree & Pelham, 2009), among 143 countries, Japan is the 8th least religious, with only 25% of people answering “yes” to the question, “Is religion an important part of your daily life?” By contrast, in the U.S., where most studies of Western NDEs occurred, 65% answered “yes” to the same question (Newport, 2009).

The sense of being loved in Western NDEs may be related to another established motif of “God is love” in the Christian tradition (cf. the Bible, 1 John 4:8, 4:16b). This motif may lead experiencers to interpret the ineffably euphoric feelings as “love” emitted from God or a divine source

We should point out that the apparent lack of the sense of being loved in Japanese NDEs might also be due to the Japanese tendency not to express the feeling of love verbally. In a discussion of the difficulties in translating English into Japanese, between Odajima Yuji, a Japanese theater critic, and Tsuka Kohei, one of Japan’s most important modern playwrights, Tsuka brought up a well-known episode about Natsume Soseki (1867–1916), a professor of English literature at the Tokyo Imperial University (now Tokyo University), who later became one of the best-known novelists in Japan (Odajima, 1978, pp. 236–237)

It is alleged that Natsume, as an English teacher, got angry with a student who translated the English sentence “I love you” into Japanese as “Aishiteru [I love you]”, because that expression is not in daily use among Japanese, and instructed him to translate it as something like “Tsuki ga tottemo aoi kara [The moon is really blue].” Although the expression “Aishiteru [I love you],” which Natsume allegedly made students avoid using, is now widely accepted in literary works, most Japanese people still do not use it on a daily basis.

The scarce appearance of the word in daily conversation might reflect its complex etymology. “Ai [love]” is not a native Japanese word but rather a loan word from Chinese that was used to express various types of love. In the medieval period, the word came to have a negative connotation and was used to refer to earthly desires from which, in the Buddhist tradition, people should strive to free themselves. Only in the modern period have people come to use the word as a translation of the English “love” and begun again to use it to express various types of “love” (cf. Shogakkan Kokugo Jiten Henshubu, 2000–2001).

At least two pieces of evidence indicate that the personification and love characteristics of “the bright light” observed in Western NDEs are due to cultural background, as Tachibana (2000) suggested. First, as Becker (1984, 1992) pointed out, many reports of deathbed visions were written in Late Classical or Early Medieval Japan within the Pure Land Buddhist tradition, such as the Konjaku Monogatari, the Nihon Ojo Gokurakuki, and the Fuso Ryakki. In these accounts, a dying person, usually a monk, saw Buddha or related figures in the bright light; bright light was associated with divine figures but was not, itself, either personified or exuding love. Thus, though light is associated with divinity in both Western and Japanese cultures, whether it is interpreted as personified and loving or as neutral may very well occur in accordance with the religious or cultural background of experiencers.

Second, at least two Japanese NDE reports contained the characteristics observed in Western NDEs: those of Suzuki (2005) and Iida (2006). In her NDE, Suzuki was surrounded by a very beautiful light unlike anything she had ever seen (Suzuki, 2005, 14–17). The light was very bright but was not dazzling. She felt that the light was life itself, with its own personality, and was connected and interacting with her at a deep level. She also felt that she was wholly known, understood, accepted, forgiven, and completely loved. She thought that this experience was the ultimate love. From that light, she received a message: “When you go back to the earth, the most important things are to study and to love. Only these two are important” (p. 17). Suzuki, a university professor, is a long-time sister of the Society of the Sacred Heart, and her Western-type NDE is in accord with her Catholic background.

Iida, during an episode of brain hemorrhage, had an NDE in which he also met a very bright light (Iida, 2006, pp. 71–94). The ultimate message he received from the light was: “The only valuable thing in life is to study, to love, and to try to fulfill your mission,” which, interestingly, overlaps the ultimate message Suzuki received in her NDE. Iida did not say explicitly that he felt the sense of being loved by the ultimate light.

Iida also was a university of professor who, at the time of his NDE, had previously published a number of books on spirituality, one of which introduced various paranormal phenomena including NDEs. His profound knowledge about NDEs and other spiritual phenomena accords with his profound NDE. Iida did not commit to any specific religion, and the lack of the sense of being loved in his NDE might be due to the lack of the “God is love” motif in his mind.

These considerations seem to suggest that (a) personification of the bright light, (b) a sense of being loved, and (c) communication with the light are not universal but rather culture-specific features.

A second difference between Japanese and Western NDEs concerns the image of heaven. As already stated in the preceding section, “cities of light” is not a typical image of heaven for most Japanese people. The association of heaven with light in Western NDEs seems to be influenced by the Christian tradition, linked with the “God is light” motif. For instance, according to the Bible, as Saul approached Damascus on his journey, “suddenly a light from heaven flashed around him” (Acts 9:3), and God is referred to as “the Father of heavenly light” (1 James 1:17).” In contrast, the typical image of heaven for Japanese is a flower garden. Reflecting this distinction, of the 16 Japanese NDErs who reported seeing a heavenly place, 13 referred to the place as a flower garden, two as a white world, and the remaining one as a sky.

Related to these contrasting images of heaven is another difference between Japanese and Western NDEs: the description of a border or limit. As Moody (1975) pointed out, a border or limit appearing in NDEs takes various forms, such as “a body of water, a gray mist, a door, a fence across a field, or simply a line” (p. 65). The typical form appearing in Japanese NDEs is a river; the origin of this image was discussed by Onodorea (1994, 1995). Of the 12 Japanese reports in which a border or limit was mentioned, 10 referred to it as a river, one as a pond, and one as a stone wall. In contrast, the appearance of a river as a border or limit is much less common in Western NDEs: One of the authors (B.G.) found only nine references to the border as a river in his collection of about 700 NDE narratives.

Tilbakeblikket
Etter at vesenet har stilt sine innledende spørsmål går det over til å vise frem et tilbakeblikk over livet. Det er ofte klart at vesenet selv har hele oversikten over ens liv, så hele hensikten er å vekke ettertanke på en måte som fremstilles som billedlig, ufattelig klart og virkelighetstro. I enkelte tilfeller sies det at bildene er i sterke farger, de er tredimensjonale og kan bevege seg. Selv de følelser og stemninger som er forbundet med bildene, kan gjenoppleves idet en iakttar dem. Noen forteller at alt de noensinne hadde opplevd var med i dette tilbakeblikket, mens andre forteller at det bare var høydepunktene. I begge tilfeller var alt over på uhyre kort tid, som om en klarte å få med seg alt nesten på null tid.

• Da lyset dukket opp var det første han sa til meg: «Hva har du å vise meg som du har gjort i ditt liv?» eller noe i den retningen. Og det var da disse tilbakeblikkene begynte. Jeg tenkte: «I all verden, hva er dette for noe?» – for plutselig var jeg tilbake i min tidligste barndom. Og siden var det som om jeg vandret fra den aller første tiden i mitt liv gjennom hvert år av livet helt fram til nåtiden.

Grensen
I noen få tilfeller er det beretninger om noen som under en nær døden opplevelsene har nærmet seg noe som kunne kalles en slags grense som av ulike mennesker ble beskrevet som vann, en grå tåke, en dør, et gjerde over et jorde eller rett og slett en linje.

• Jeg «døde» av hjertestopp, og plutselig var jeg ute på en bølgende åker. Det var så vakkert, og alt var intenst grønt – en farve som ikke finnes her på jorden. Det var lys – et skjønt, styrkende lys – rundt meg . Jeg så fremover, over jordet, og fikk øye på et gjerde. Jeg begynte å gå mot gjerdet, og jeg så en mann på den andre siden, en mann som kom for å møte meg. Jeg ville bort til ham, og jeg kjente at jeg ble trukket tilbake, uimotståelig. Da så jeg også ham snu og gå i motsatt retning, bort fra gjerdet.
• (Merk at få mennesker er i stand til å forstå hva bevissthet er for noe da de har lært dette bare tilhører den fysiske hjernen og ikke sjelen. Her er personen fullt bevisst, men ikke via kroppen) Jeg lå på sykehuset med en alvorlig nyresykdom og var i koma en ukes tid. Legene var sterkt i tvil om at jeg kom til å overleve. I den perioden da jeg var bevisstløs følte jeg det som om jeg ble løftet opp, akkurat som om jeg ikke hadde noe fysiske legeme. Jeg fikk se et strålende hvitt lys. Lyset var så sterkt at jeg ikke kunne se gjennom det, men det var så beroligende og herlig å befinne seg i dets nærhet. Det finnes ingen opplevelser på jorden som kan sammenlignes med det. I dette lysets nærhet kom tanker eller ord for meg: «Vi du dø?» Og jeg svarte det visste jeg ikke, for jeg visste ingenting om døden. Så sa det hvite lyset: «Kom over denne linjen, så vil du få vite det.» Jeg følte at jeg visste hvor linjen var foran meg, selv om jeg ikke kunne se den. Idet jeg passerte linjen, ble jeg overveldet av en vidunderlig følelse – en følelse av fred, ro, av at alle sorger var slukket.
• Jeg hadde hatt et hjerteanfall. og befant meg i et sort tomrom, og jeg visste at jeg hadde lagt mitt fysiske legeme bak meg. Jeg skjønte at jeg holdt på å dø, og jeg tenkte: «Gud, jeg gjorde så godt jeg kunne den gang jeg var med. Du må hjelpe meg.» Straks beveget jeg meg videre ut av det sorte, gjennom noe blekt grått, stadig videre, svevet eller gled fort, og foran meg i det fjerne kunne jeg se en grå tåke og suste mot den. Det var som om jeg ikke kunne komme dit fort nok, og da jeg kom nærmere, kunne jeg se igjennom tåken. Bakenfor kunne jeg se mennesker, og de hadde samme skikkelse som på jorden, og jeg kunne se noe som kunne oppfattes som bygninger. Det hele var gjennomtrengt av det praktfulleste lys – en levende, gyllengul glød, en lys farge, ikke den grelle gullfargen vi kjenner på jorden. Da jeg kom nærmere, var jeg ikke sikkert på at jeg skulle gjennom den tåken. Det var en herlig, frydefull følelse – det finnes ikke ord i menneskespråket til å beskrive det. Men tiden var ikke inne, jeg skulle ikke slippe igjennom tåken, for på den andre siden dukket min onkel Karl opp, som var død for mange år siden. Han sperret veien for meg og sa: «Gå tilbake. Din innsats på jorden er ikke fullført. Gå tilbake nå.» Jeg ville ikke tilbake, men jeg hadde ikke noe valg, og i neste nu var jeg tilbake i kroppen min. Jeg kjente den fryktelige smerten i brystet, og jeg hørte den lille gutten min gråte:» Gud, bring mamma tilbake til meg.»

Det er en påfallende overensstemmelse i de «lærepengene» en har fått etter disse møtene med døden på nært hold. Nesten alle har fremhevet hvor viktig det er å fremelske kjærlighet til andre i dette livet, en kjærlighet av et eget og dypt slag [Aksistens?]. En mann som møtte det han oppfattet som «vesen av lys», følte seg helt ut elsket og godtatt, selv da hele hans liv ble fremvist for ham så «vesenet» kunne se det. Han følte at spørsmålet som «vesenet» stilte, var om han kunne elske andre på samme måte. Han mener nå at så lenge han er på jorden, har han plikt til å prøve å lære seg det.

Videre er det mange som har fremhevet betydningen av å søke kunnskaper. Under opplevelsen ble det antydet at tilegnelsen av kunnskaper fortsetter også etter livet. Ingen som ble intervjuet, har sagt noe om at de etter denne opplevelsen følte seg moralsk fullkommengjort eller fått noen skinnhellig holdning. De fleste har uttrykkelig fremhevet at de fremdeles leter. Det syn de har hatt, har gitt dem nye mål, nye moralske prinsipper, og en fornyet beslutning om å prøve å leve i pakt med dem, men uten noen følelse av øyeblikkelig frelse eller moralsk ufeilbarlighet. Derimot har nesten alle gitt uttrykk for at de ikke lenger er redd for kroppens død, og at de har en oppgave å gjøre på jorden slik at de ikke aktivt søker å avlive den så fort som mulig.

• Nå er jeg ikke redd for å dø. Det er ikke så å forstå at jeg har noe dødsønske, eller at jeg vil dø akkurat nå. Jeg vil ikke leve der over på den andre siden nå, for det er meningen at jeg skal leve her. Grunnen til at jeg ikke er redd for å dø, er bare at jeg vet hvor jeg skal når jeg drar herfra, for jeg har vært der før.

• Det siste lyset sa til meg før jeg kom tilbake til kroppen min, tilbake til livet, var at jeg skulle leve videre denne gangen, men det skulle komme en tid da han ville sette seg i forbindelse med meg igjen, og da skulle jeg virkelig dø. Så jeg vet at lyset vil komme tilbake, og stemmen, – men når – det kan jeg ikke vite. Jeg tror det vil bli en helt tilsvarende opplevelse, men i grunnen blir det nok bedre, for nå vet jeg jo hva jeg har i vente og vil ikke være så forvirret. Men jeg tror nok ikke jeg vil tilbake dit med det første, for jeg har ennå endel ting jeg vil ha gjort her nede.

• Det er noen som hevder at når vi ikke bruker ordet «døden» er det fordi vi prøver å unnslippe den. Det er ikke sant for mitt vedkommende. Når en først har hatt den opplevelsen jeg har hatt, vet en inderlig godt at det ikke finnes noe som heter «døden». En bare går over fra det ene til det andre – som når en går fra folkeskolen til den til den høyere skole og derfra til universitetet.
• Livet er som et fengsel. I denne tilstand kan vi ikke fatte hvilket fengsel legemene våre er. Døden er slik en befrielse – som å slippe ut av fengsel. Det er det nærmeste jeg kan sammenligne det med.

Å vende tilbake
Umiddelbart i begynnelsen av en nær døden opplevelse er det gjerne slik at personen som opplever det vil tilbake til livet og er fortvilet da han/hun forstår at kroppen er i ferd med å dø. Trangen til å leve i en kropp avtar raskt etterhvert utover i opplevelsen, spesielt i forbindelse med opplevelsen av det enestående lyset. Selv om de føler seg trygge i sin nye legemsløse tilværelse og til og med nyter det, er mange glade for å kunne vende tilbake til det fysiske liv fordi de hadde viktige oppgaver ugjort. Andre blir trukket tilbake mot sin vilje. Noen får et valg om de vil være der eller dra tilbake. Dette kan også vises som et symbol som en bro som er slik at hvis de krysser den så kommer de ikke tilbake og kroppen dør. I mange tilfeller er det slik at en plutselig opplever å sovne inn enten en vil tilbake eller ikke og våkner opp i sin fysiske kropp.

• Jeg hadde gått tre år på college og hadde bare ett år igjen. Jeg tenkte hele tiden: «jeg vil ikke dø nå.» Men jeg tror nok at hvis dette hadde fortsatt bare noen minutter til, hvis jeg hadde vært sammen med dette lyset bare litt til, ville jeg ikke ha tenkt mer på utdannelsen, jeg ville blitt så opptatt av alt det andre jeg var med på.

I hele undersøkelsen til Moody fant han ikke en eneste henvisning til helvete slik som religiøse løgnere på youtube lager oppdiktede NDO oppevelser av kun for å tjene penger.

Enkelte religiøse autoriteter forklarer utenfor kroppen opplevelser med at Satan prøver å lokke til seg tilhengere med å lure dem. Moody besvarer den typen anklager slik:

Til den slags forklaringer har jeg bare dette å si: Det er min mening at den beste måten å skille mellom de opplevelser Gud står bak og de Satan står bak, må være å se hva vedkommende gjør og sier etter opplevelsen. Jeg vil tro Gud prøver å gjør dem han fremstår for, kjærlige og rede til å tilgi. Satan ville formodentlig be sine tjenere om å arbeide for hat og ødeleggelse. Men mange av mine hjemmelsmenn er kommet tilbake med et fornyet ønske om å følge Guds veier og holde seg borte fra Satans. I betraktning av alle de bestrebelser som en hypotetisk djevel måtte ha gjort for å føre sitt stakkars offer på villspor (og i hvilken hensikt?), må resultatet har vært ynkelig magert – såvidt jeg kan forstå – når ingen vil gjøre seg til talsmenn for hans program!.

Forskning på NDO
Raymond Moody skapte stor oppsikt da han kom med boken Livet etter livet. 10 år senere publiserte han boken Lyset bortenfor hvor han imøtegår kritikken fra skeptikerne til hans første bok og påviser at:

• NDO er like alminnelige hos barn som hos voksne.
• De grunnleggende elementer i NDO er uavhengig av kultur og tid, og i strid med flere religioner påstander om fordømmelse. Samtlige uten et eneste unntak får vite at det finnes ingen fordømmelse da alt er snakk om å tilegne seg erfaring med de utfordringer en fysisk kropp har.
• NDO har ingenting med mentale forstyrrelser å gjøre.
• NDO gir menneskene nytt håp og et helt nytt syn på tilværelsen
• NDO oppleves som «4K-TV» i forhold til gammeldags analog 90 talls TV, dvs. med mye bedre farger og høyere oppløsning ifølge de som har undersøkt saken mens de har opplevd dette noe ikke alle har gjort. Det er rapportert at en kan telle bladene på en blomst flere kilometer unna, noe som er klart bevis på at det umulig kan være en drøm forutsatt at påstanden faktisk er sann.

Blant argumentene mot Livet etter livet var at tunell-opplevelsene kunne forklares ut fra minner om fødsel. Logisk sett er det overhode ingen fornuft i en slik forklaring da opplevelsen av å fare gjennom en tunnel i stor hastighet mot et lys en ser kommer nærmere på ingen måte kan sammenliknes med hva en ville ha observert under en fødsel. Å si en får en tunnel-opplevelse av dette tilsvarer å si at en får det av å ta tre en genser over hodet når en kler på seg utenfor når solen skinner, noe som ikke kan gi opplevelse verken at et sterkt lys som nærmer seg eller stor hastighet.

Moody viser til filosofiprofessoren Carl Becker fra Southern Illinois University gjennom den pediatriske forskningen for å finne ut hvor mye et barn registrerer av fødselen og hvor mye barnet er i stand til å huske av opplevelsen. Hans konklusjon er denne: Barn husker ikke at de ble født og har ingen mulighet til å lagre denne opplevelser i hjernen fordi spebarnets sansning er så svak at det ikke kan oppfatte det som foregår ved en fødsel.

Et annet argument mot Moody var at NDO var hallusinasjoner, men et av de sterkeste argumentene mot NDO som hallusinasjon er når opplevelsen melder seg hos mennesker uten EEG utslag. EEG måler den elektriske aktiviteten i hjernen, og øverføres i form av en linje på en papirstrimmel. Denne linjen beveger seg opp og ned som en reaksjon på hjernens elektriske aktivitet når et menneske tenker, snakker, drømmer, har hallusinasjoner og gjør hva som helst.

Hvis hjernen er død, vil EEG-utskriften være en rett linje, og dette er et utrykk for at hjernen verken er i stand til å tenke (for de som tror den kan det) eller handle. Et flatt EEG brukes nå ofte som den juridiske definisjonen på at døden har inntrådt. Det viser seg imidlertidig at mennesker uten EEG utslag har hatt nær døden opplevelser!. Dette kan naturligvis forklares ut fra at noen aktivitet kan være så svak at EEG ikke kan registrere den, men det ville være utrolig at en hjerne kunne skape ekstremt kompliserte illusjoner som overgår all tenkning og drømmer, uten at en engang kan registrere at hjernen gjør noe som helst. Videre er en hallusinasjon uklar og i mono slik som drømmer, mens NDO oppfattes i stereo med en klarhet som langt overgår sansing fra vår verden.

Hvor mange som har opplevd NDO
I Lyset bortenfor fremlegges det data fra meningsmåleren George Gallup jr. som fant ut at åtte millioner voksne i De forente stater har hatt en NDO. Dette tilsvarer ca. 1 av 20 eller 5%. Videre analyserte han innholdet i disse opplevelsene når det gjaldt enkeltelementer i dem. Han kom frem til følgende statistikk som viser at NDO er mye mer vanlig i befolkningen enn forskere tidligere hadde trodd. Det er pga. det store antallet personer som opplever de samme femonener at det teller som beviser for at de faktisk har opplevd det. Når dette kombineres med at opplevelsene ikke bygger på erfaringer fra dette livet sannsynliggjør det at de faktisk har vært utenfor kroppen.

Element	Prosent
Utenfor kroppen	26
Presis visuell sansning	23
Hørbare lyder eller stemmer	17
Følelse av fred, ingen smerter	32
Lysfenomener	14
Tilbakeblikk på livet	32
Eksistere i en annen verden	32
Møte andre skapninger	23
Tunnelopplevelse	9
Forvarsler	6

The Evergreen Study
En studie som fikk det velvalgte navnet «The Evergreen Study», tok for seg nær døden opplevelser til 49 mennesker i de nordvestlige delene av USA. Disse menneskene ble intervjuet av forskerne James Lindley, Sethyn Bryan og Bob Conley fra Evergreen State College i Olympia i Washington. Resultatene ble framlagt i en egen bok (Life at Death: En vitenskapelig granskning av nær døden opplevelsene, 1980).

En sammenlikning av disse data med forskningen til Kenneth Ring basert på 102 NDO-ere, en psykolog fra Connecticut, fikk en at i Evergreen-studien opplevde 74.5% av de spurte sin NDO som preget av fred, mens 60% opplevde den i Ring-studien slik. Stadiet med adskillelse fra kroppen opplevde 70.9% av Evergreen-personene og 37% av Rings personer.

Mørke, som også kan kalles tunnel-opplevelsen, ble notert hos 38.2% av Evergreen-NDO-erne og hos 23% av Rings NDO-ere. Stadiet Lys, som også kunne omfatte lysvesener, opplevde 56.4% av Evergreen-NDO-ere, mens det tilsvarende tallet for Rings var 16. Indre omgivelser, som ble beskrevet som paradisiske av mange av personene, ble opplevd av 34.5% av Evergreen-personene og 10% av Rings personer.

Ved å kombinere alle resultater også med Moody sitt eget materiale kom en fram til at bare 0.3% hadde en opplevelse som beskrives som «helvetesaktig» uten de typiske positive kjennetegn for NDO som beskrevet i Livet etter livet. UFO opplevelser om å bli bortført skjer nesten alltid i en UKO men har ingenting med NDO å gjøre, så det er trolig NDO kan noen ganger starte med ubehagelige UKO.

Sabom sin forskning
Dr. Michael Sabom (professor i medisin i Atlanta) var en skeptiker da han første gang hørte om nær døden opplevelser. Men etter hvert som interessen for dette emnet økte, bestemte han seg for å gjøre en detaljert vitenskapelig undersøkelse basert på 116 tilfeller av NDO. Disse ble publisert i den medisinske dokumentasjonboken Nær Døden Opplevelser (Sabom 1984). 32 av pasientene hadde en opplevelse av å kunne observere hva som skjedde under gjenopplivningsforsøkene.

Etter en sammenlikning med 25 vanlige pasienter uten slike opplevelser kunne han konstantere at 23 av disse 25 i kontrollgruppen gjorde vesentlige feil når de skulle beskrive gjenopplivningsprosessen. Nær døden pasientene, derimot, gjorde ingen feil når de fortalte om det som hadde foregått under gjenopplivningsforsøket deres. Dette måtte oppfattes som et sterkt bevis for at disse menneskene faktisk befant seg utenfor kroppene sine og så ned.

Sabom fant at hele 40% av de som hadde hatt en nær-døden-krise også hadde hatt en nær døden opplevelse, og at dette var helt uavhengig av en persons alder, kjønn, rase, bostedområde, størrelse på nærsamfunnet, antall utdannelsesår, yrke, religiøs bakgrunn, eller hyppighet av kirkebesøk. Videre synes det heller ikke som om kjennskap til NDO forut for den nær-dødelige krisen økte sannsynligheten for å oppleve en NDO.

Virkningen av den nær-dødelige kritiske hendelse på dødsfrykt og tro på liv etter døden (omfatter ikke operasjonstilfeller):

Dødsfrykt	Med NDO (61 personer)	Uten NDO (45 personer)
økt	0	5
Ingen forandring	11	39, p<0.001
Avtatt	50	1, p<0.001

Tro på liv etter døden	Med NDO (61 personer)	Uten NDO (45 personer)
økt	47	0
Ingen forandring	14	45, p<0.001
Avtatt	0	0, p<0.001

Near-Death Experiences Evidence for Their Reality – PMC (The National Center for Biotechnology Information):

Another prospective study of out-of-body observations during near-death experiences with similar methodology to Sabom’s study was published by Dr. Penny Sartori.9 This study also found that near-death experiencers were often remarkably accurate in describing details of their own resuscitations. The control group that did not have NDEs was highly inaccurate and often could only guess at what occurred during their resuscitations

Two large retrospective studies investigated the accuracy of out-of-body observations during near-death experiences. The first was by Dr. Janice Holden.10 Dr. Holden reviewed NDEs with OBEs in all previously published scholarly articles and books, and found 89 case reports. Of the case reports reviewed, 92% were considered to be completely accurate with no inaccuracy whatsoever when the OBE observations were later investigated

Another large retrospective investigation of near-death experiences that included out-of-body observations was recently published.11 This study was a review of 617 NDEs that were sequentially shared on the NDERF website. Of these NDEs, there were 287 NDEs that had OBEs with sufficient information to allow objective determination of the reality of their descriptions of their observations during the OBEs. Review of the 287 OBEs found that 280 (97.6%) of the OBE descriptions were entirely realistic and lacked any content that seemed unreal. In this group of 287 NDErs with OBEs, there were 65 (23%) who personally investigated the accuracy of their own OBE observations after recovering from their life-threatening event. Based on these later investigations, none of these 65 OBErs found any inaccuracy in their own OBE observations.

The high percentage of accurate out-of-body observations during near-death experiences does not seem explainable by any possible physical brain function as it is currently known. This is corroborated by OBEs during NDEs that describe accurate observations while they were verifiably clinically comatose.12 Further corroboration comes from the many NDEs that have been reported with accurate OBE observations of events occurring far from their physical body, and beyond any possible physical sensory awareness.13 Moreover, NDE accounts have been reported with OBEs that accurately observed events that were completely unexpected by the NDErs.14 This further argues against NDEs as being a result of illusory memories originating from what the NDErs might have expected during a close brush with death.

An NDERF survey question asked 1,122 near-death experiencers, “Did your vision differ in any way from your normal, everyday vision (in any aspect, such as clarity, field of vision, colors, brightness, depth perception degree of solidness/transparency of objects, etc.)?” In response, 722 (64.3%) answered “Yes”, 182 (16.2%) said “Uncertain”, and 218 (19.4%) responded “No”. A review of narrative responses to this question revealed that vision during NDEs was often apparently supernormal. Here are some illustrative examples from NDEs:

“Colors were beyond any I had ever seen.”
“Everything seemed so much more colorful and brighter than normal.”
“My vision was greatly increased. I was able to see things as close or as far as I needed. There was no strain involved it was almost like auto zooming a camera.”
“I had 360 degree vision, I could see above, below, on my right, on my left, behind, I could see everywhere at the same time!”

Karbondioksyd og NDO
L.J Meduna, som var psykiater ved Universitetet i Illiniois i 1950-årene, undersøkte virkningene av varierende grader av hypercarbia i håp om at hehandling med karbondioksyd ville være gunstig for psykonevrotiske tilstander (V.H. Hine: «Altered States of Consciousness: A form of Death Education, » Death Education 1: 377-396). Han brukte 50 normale personer som var kontrollgruppe, og gav dem gjennom en maske et varierende antall innåndinger av en gassblanding som inneholdt 30% CO2, og 70% O2 (vanlig værelsesluft inneholder 0% CO2 og 21% O2).

Endel av de opplevelsene som ble framkalt minnet sterkt på elementer av NDO, som omfattet oppfattelsen av et skarpt lys, en følelse av å være adskilt fra legemet, gjenopplevelse av erindringer fra fortiden, følelsen av kosmisk betydning og ekstase. Andre elementer var imidertidig ikke beslektet med NDO: Oppfattelse av komplekse geometriske figurer eller mønstre i klare farger, «levende bilder» med fantasigjenstander (f.eks. musikknoter som svevde forbi), tvangsmessig interesse for å løse matematiske problemer og gåter; «flersyn» (se dobbelt, trippelt osv», skremmende sansefornemmelser av «formløs og udefinert skrekk».

Ut fra dette kan en ikke si at CO2 utløser en fullstendig NDO, men derimot kan gjøre en person mottakelig for sanseinntrykk som ellers er for svake. Uansett er det snakk om en kjemisk reaksjon som starter noe som ikke kan forklares fysisk.

UKO
I utenfor kroppen opplevelser får en ny kropp som i noen tilfeller (men ikke alle) er en såkalt astralkropp, og det er reiser med denne til andre verdener en snakker om med såkalte astral projeksjoner. Denne kroppen er elastisk og oppleves som delvis gjennomsiktig og likner på den fysiske kroppen, samt ofte sender ut et svakt blåaktig lys rundt seg. UKO oppleves i stereo og ofte kan være like virkelig som den fysiske verden, med unntak av at en har en kropp som i flere tilfeller er nærmest vektløs og en kan med å tenke tanken fly som i drømmer.

Fordi UKO ikke er en drøm kan den ikke stoppes med å tenke «stopp drømmen», men en trenger ifølge mange som har prøvd det ikke mer enn å tenke at en skal tilbake til den fysiske kroppen for at det skjer umiddelbart og en våkner opp. Innholdet i en UKO som en selv med tankene ikke har skapt er fullstendig upåvirkelig av ens vilje og en kan i mange tilfeller (ikke alle) ikke røre noen objekter der men vil gå gjennom dem som om de var luft om en prøvde.

UKO innholdet fungerer slik at om en observerer en ting ute i landskapet, deretter noe annet og så samme ting igjen vil den i motsetning til drømmer ikke ha forandret seg til noe annet. Det er derimot rapportert av mange som har prøvd at en kan skape objekter med tankene men de har en tendens til å «smelte» og forsvinne om en fokuserer direkte på dem. Dette kan skyldes at en bevisst prøver å ta over kontrollen fra den perfekte skapelsen av objektet en ga underbevisstheten og selv prøver å forme objektets utseende med tankene noe som garantert er uklart og diffust.

Drømmer
Drømmer skapes av underbevisstheten med å hente informasjon fra underbevissthetens bakenforliggende system og bruker samme datagrunnlag som i en UKO til å generere en perfekt verden i stereo 3D som i et virtual reality dataspill. Det er ulike teorier om hvor denne informasjonen hentes fra, men ens egen hukommelse er den viktigste kilden.

Menneskers forestillinger er ekstra livlige når hjernen sover og dette innholdet fungerer som et filter foran den perfekte verden bak og tilslører den så den oppfattes som mono (en kanal) der dybdeillusjon forsvinner. Årsaken til at det er mulig å ha så livlige forestillinger i drømme er fordi den perfekte bakenforliggende verden blir hele tiden kopiert over til filteret foran der forestillinger mer eller mindre styrt av viljen legges oppå.

Drømmeinnholdet fungerer slik at om en observerer en ting ute i landskapet, deretter noe annet og så samme ting igjen vil den ofte ha forandret seg til noe annet. Dette skjer fordi det bakenforliggende system ikke har noen kropp man er koblet til som i den fysiske verden, så man kan reise i tid og rom på null tid akkurat som man kan bytte mellom to dataspill på svært kort tid.

Dersom en i drømme begynner å tenke for mye vil viljen ta over kontrollen over forestillinger og drømmen stopper opp etter kort tid og en våkner. En kan også gi instruksjonen «stopp drøm» dersom en er klar over at en drømmer mens en gjør det, og den effektive måten å oppnå dette på er å spille en stemme på f.eks. mobiltelefonen som en gang i timen spiller av en lyd som spør «Drømmer du?» og en gjør en sjekk om en sover og dermed lærer seg opp til ofte å sjekke dette slik at det blir et mønster som lettere kan gjentas i drømme. En kan også dersom en ikke våkner av det forsøke å spille av en slik stemme men med lavere volum mens en sover slik at en kan sjekke om en drømmer mens en drømmer.

Det er laget elektroniske instrumenter som kan gi andre signaler om dette som kan bestilles på internet. Å gi instruks om at drømmen skal stoppe kan være den mest effektive måten å initiere en UKO, og sekundært kan den utløses dersom en tilfeldigvis opplever innhold fra drømmer men uten selv å oppleve å være del av drømmen.

I overgangen mellom søvn og våken tilstand er det mange som opplever det noen vil kalle «søvnparalyse» som er en form for trance der både senter i hjernen for fysisk sansing og drømmeinnhold oppstår samtidig, der drømmeinnhold ofte skapes av frykt som f.eks. drømmedemoner. Disse er et vitenskapelig fakta at mange opplever og som noen kan bekjempe med å sende dem gode tanker og ikke negative (som nesten alle gjør) da dette bidrar til mer frykt og at de manifisteres enda tydeligere som selvoppfyllende profeti fordi de skapes av forestillinger.

Sunnere mat, mindre bruk av russtoffer som ødelegger søvn, mer søvn, unngå å sove på ryggen og med hodet veldig nær nær sterke elektriske felt (kan være skjult i vegger), og at en unngår å se på voldelige filmer (og dataspill) vil for noen kunne bidra til at slike søvnproblemer reduseres. Troende kan også senke frykten med å be til Gud og dermed redusere problemet. Det som øker dette problemet i samfunnet er at det ofte fra flere antivitenskapelige miljøer er tabu å diskutere seriøst.

I denne tilstand klarer en ikke å bevege den fysiske kroppen. Det kan virke som at deler av en annen form for kropp delvis (først og fremst med armene) eller helt kan beveges isteden, og endog forlate den fysiske kroppen og utløse en UAKO (ut av kroppen opplevelse) som i prinsippet gir liknende opplevelser som andre typer UKO. Fordi det er typisk at en UKO ikke har bevisste vesner en møter på er det mye som tyder på at en UKO som har opplevelser med samme landskaper som i en drøm faktisk er direkte tilgang til det bakenforliggende systemet i en drøm uten at det omgjøres til diffuse mono forestillinger som filtreres via fysiske hjernen..

Underbevisstheten
Alle mennesker har tilgang til en form for datamaskin som lynraskt beregner f.eks. hva en skal føle på grunnlag av tidligere valg. Denne datamaskinen kalles ofte for underbevisstheten, fordi den opererer utenfor vår bevissthet selv om den programmeres på grunnlag av tidligere tanker og opplevelser. F.eks. hvis en har vurdert noe som farlig blir en automatisk redd for dette om en er i situasjon der en kan bli utsatt for dette.

Hvis en har trenet seg opp til å snakke et språk så gjør en det automatisk uten å måtte tenke over riktig grammatikk. I UKO er det viktig å vite hvordan en programmerer underbevisstheten sin for å få kontroll over disse, for det er også underbevisstheten som skaper drømmene. Dette er noe av det beste eksempel på hvordan alle direkte kan observere hva denne «datamaskinen» er i stand til å utføre.

Hvor underbevisstheten finnes og hva den er laget av er metafysisk anliggende og behandles ikke under teoriene om UKO, hvor ens oppgave først og fremst er å observere og øve seg opp til teknikker for å få åndelige opplevelser. Forklaringer kan være mange avhengig av hvilken filosofi en bygger på, men hva mennesker faktisk opplever er det liten seriøs uenighet om.

Dimensjoner
En dimensjon i teoriene om UKO er en egen verden der alt er ordnet etter et system som i vår fysiske verden. Alle disse har egne «naturlover». Med matematikk kan en beskrive størrelser i dimensjoner med såkalte matriser som er oppstilling av tall radvis og kolonnevis. I matematikken har en også koordinatsystemer hvor en kan skrive inn tall på en posisjon langs X aksen (dette beskriver en dimensjon). Legger en til to akser til får en beskrivelse av 3 dimensjoner som er egnet for å beskrive posisjoner i rommet og hvor ting befinner seg der. En kan også legge til en 4 de dimensjon for hukommelse over alt som har hendt før i tiden en tidsdimensjon. Så kan en legge til en rekke dimensjoner, ja så mange en har bruk for alt ettersom en mener eksisterer eller ønsker å skape.

Ikkefysiske dimensjoner er ikke lette å forstå, og aller minst hvordan en skal komme i kontakt med dem. Det er svært lett å misforstå hva en opplever i disse, og også hva andre forteller om dem. De er ikke i vårt univers, og har ingen plassering i forhold til vårt heller, fordi plassering har bare relevans innenfor samme dimensjon.

UAKO – Ut Av Kroppen Opplevelser
UAKO (engelsk: OOBE for Out Of Body Experiences) er en sanntids projeksjon nær den fysiske verden der en beveger seg ut av den fysiske kroppen, og ikke bare plutselig er i en annen verden og tid. Med sanntid betyr at tiden er synkronisert med den fysiske verden. Dette skjer ofte rett før en NDO (nær døden opplevelse), der en sjel blir frakoblet kroppen som resultat av en alvorlig ulykke eller annen ekstrem påkjenning på kroppen.

Det er svært viktig for de som opplever dette å vite at i en UKO kan en lett bare med tanken på noe negativt havne et sted som oppleves negativt selv om dette veldig sjelden skjer. Samtlige som har opplevd dette i forbindelse med en nær døden opplevelse og ikke bare vanlig UKO forteller at de når som helst kan påkalle hjelp fra Gud eller rett og slett «lyset» som er en portal der en kan reise til andre verdener.

Den første boken som tok for seg slike negative opplevelser der noen få av disse var helvetesaktige var Dancing Past the Dark – Distressing Near-Death Experiences av Nancy Evans Bush som ikke er hvem som helst men som når boken ble gitt ut var President Emerita of the International Association for Near-Death Studies. Ifølge denne boken er det helt tilfeldig hva disse opplevelsene inneholder, der noen av dem kan være helvetesaktige. Det er opp til 20% som opplever slikt og helt tilfeldig hvem som opplever dette, uten at det er påvist noen som helst sammenheng mellom en persons moral og negative opplevelser. Flere personer som har hatt slike negative opplevelser en gang kan senere i en UKO ha en positiv opplevelse.

UAKO ere (de som har UAKO) kan ifølge noen av dem være bevisst ting som skjer i den virkelige verden i sanntid, som f.eks. hva folk snakker om og hva som skjer i rommet de er i. I mange tilfeller er disse opplevelser presist rapportert av personen etter at denne har returnert til kroppen etter at en tilsynelatende var bevisstløs (men i virkeligheten var utenfor kroppen).

Bevissthet og epilepsi
Wilder Penfield som hadde drevet mange års klinisk og nevrokirurgisk forskning på epileptiske pasienter, oppdaget at et anfall i panne eller tinnings-hjernebarken setter hjernens tolkningsferdigheter ut av funksjon og skape en «automat», eller «en person som har mistet sitt sinn (sjel)». I et slikt anfall blir pasienten plutselig bevisstløs, men ettersom andre av hjernens mekanismer fortsetter å funksjonere, blir han forandret til en automat.

Han/hun kan vandre forvirret og formålsløst omkring. Eller han/hun kan fortsette å holde på med en eller annen oppgave som hans/hennes sinn var i ferd med å overlate til den automatiske sensorisk-motoriske mekaniske da den høyeste hjernefunksjonen ble satt ut av spill. Eller han/hun kan følge et stereotypt vanemessig atferdsmønster. Automaten er en ting uten evne til hukommelse, og viser ingen tegn til tilfredshet, kjærlighet, medfølelse eller annet som kjennetenger et vesen med bevissthet. Kort sagt: En menneskekropp uten sjel.

Penfield reflekterte i sin bok «The mysteri of the mind» over hva han hadde utrettet i sin karriere og beskrev hvordan han hadde mislykkes i forsøkene på å forklare blant annet sinnsmekanismen; «Etter at jeg har brukt hele mitt yrkesliv på å forsøke å oppdage hvordan hjernen kan forklare sinnet, kommer det for min del som en overraskelse når jeg nå, under den endelige granskningen av bevismateriale, oppdager at den dualistiske hypotese (at hjerne og sinn er adskilt) synes å være den mest fornuftige av de to mulige forklaringene».

UAKO og den virkelige verden – hvor hentes informasjonen?
Det er per år 2015 ingen som har klart å bevise at en UKO faktisk henter informasjon direkte fra den fysiske verden i virkelig tid, men det en opplever er rapportert å stemme med virkeligheten i fortid eller noenlunde nåtid i over 97% av tilfellene der opplevelsen handler om den fysiske verden (dette skjer i underkant av 50% av tilfellene). I noen sjeldne tilfeller har mennesker på sykehus rapportert korrekt det som skjer mens de er erklært hjernedøde med ingen målt elektrisk aktivitet i hjernen.

Forskere ved Southampton University som har undersøkt mer enn 2000 personer som har hatt hjertestans ved 15 sykehus i UK, USA, og Østerrike har funnet bevis på at bevissthet kan fortsette for flere minutter etter klinisk død. De fant at ca. 40% av mennesker som var i en slik tilstand opplevde ulike ting mens de var erklært klinisk døde, som f.eks. å se sin egen kropp fra en posisjon fra utsiden i rommet.

Forskere har testet om noen kan se hva som virkelig kan skje med å sette opp hyller på mange sykehus fra en posisjon som kun kan sees fra luften men har ikke nok data til å trekke noen slutninger om dette er mulig eller ikke da det er sjelden dette skjer i praksis. En kan derfor trekke slutningen at UKO i praktisk talt alle tilfeller handler om en persons bevissthet kobles til et bakenforliggende system som genererer denne verden i stereo med full dybdeoppfattelse, noe som krever matematisk presisjon som er umulig å forklare med at den fysiske hjernen kan få til dette selv. Det kan ikke forklares med drømmer da disse alltid er i mono uten stereo dybde som betyr at alle objekter observeres presist fra to ulike vinkler med litt avstand mellom samtidig som i et VR dataspill system.

I den vitenskapelige avhandlingen Does the Arousal System Contribute to Near-Death and Out-of-Body Experiences? skrevet av Jeffrey Long, Near-Death Experience Research Foundation (NDERF), og Janice Miner Holden, University of North Texas, så argumenteres det overbevisende om at søvn i REM stadies ikke kan utløse slike opplevelser. Det er blant annet henvist til forskning fra Sabom, 1998 som viser er spesielt tilfelle der en kvinne var fullstendig overvåket på et sykehus uten noe målbar elektrisk aktivitet i hjernen samtidig som hun kunne fortelle helt korrekt hva som skjedde på operasjonsbordet. Sitat følger:

Even more compelling evidence comes from NDEs that reportedly occurred during general anesthesia, a situation in which the brain functioning necessary for REM intrusion should not be possible. One documented case is that of Pam Reynolds who underwent extensive brain surgery to repair an aneurysm (Broome, 2002; Sabom, 1998). For the first hour and a half of her procedure, she was fully anesthetized and prepared to the point of the surgeon cutting into her skull bone. The preparation included taping her eyes shut, inserting clicking devices into her ears that were designed to block out all other ambient noise, and making the incision to expose the bone, all the while continuously monitoring her EEG and two other indicators to ensure that her brain was functioning at only the most basic level.

Under these circumstances, the EEG pattern shows extremely low activity, quite different than the awake-like pattern of REM. When the surgeon finally turned on the bone saw to cut into her skull, Reynolds’s typical and extensive NDE began, during which she reported seeing and hearing events that were later confirmed to be accurate. Her medical records did not indicate any change in her EEG at this point, indicating that her NDE occurred in the absence of any seizure or REM activity and while her arousal system was suppressed by general anesthesia (M. Sabom, personal communication, May 1, 2006).

A final example of an NDE when REM was unlikely to have been occurring involved a man who arrived at hospital with no pulse or breathing. He was medically monitored to have been in deep coma throughout his resuscitation and for some time afterward. Yet when he later regained consciousness, he accurately reported how, during his resuscitation, a nurse had removed this patient’s dentures and placed them in a drawer of the emergency room’s metal ‘‘crash car’’ prior to intubating the patient (van Lommel, van Wees, Meyers, and Elfferich, 2001, p. 2041).

Den astrale dimensjon (verden)
Teorien om astrale dimensjoner og hvordan navigere i dem er bygget på teorier til Robert Bruce og hans nettside astraldynamics.com. Dette er ikke beviselig sant men hypotese:

Astraldimensjonen er den som er nærmest vår egen fysiske dimensjon (det vi beskriver som vårt univers). Noen mener den bare finnes som funksjon av den fysiske hjernen, andre mener den ikke finnes i universet vårt i det hele tatt men en annen virkelig dimensjon. I likhet med drømmer inneholder ikke disse dimensjoner fysiske objekter, men ting hentet fra menneskers bevissthet som deres tanker, hukommelse, fantasier, drømmer osv.

Astral syn
I den fysiske kroppen har vi bare 220 grader synsfelt, dvs. vi kan bare se foran oss men ikke foran, bak, over og under samtidig. I astralplanene har en astralkropp som har 360 graders syn og kan se alle sider samtidig. Når en projiserer (beveger seg over til en annen dimensjon) ut av kroppen har en ofte en uvane å fokusere bare en vei fordi en er vant til at bare dette er mulig i den fysiske kroppen. Dette kan være mildt sagt frustrerende i begynnelsen å kunne fokusere i hvilken som helst retning en måtte ønske uten å snu seg

Astral kroppen har ingen fysiske organer av noe slag og derfor ingen fysiske hindringer heller. Gravitasjonskraften eller noen andre fysiske krefter virker ikke på denne kroppen. Det er ikke noe som heter opp og ned, bak eller front mer. Dette er ting som en har lært å tolke og tenke ut fra pga. den fysiske kroppens begrensninger.

Det er viktig å forstå dette 360 graders kulesynet hvis en skal utvikle kompetanse for å mestre de astrale plan. Kulesyn vil ofte få en til å tro at en er i en speilvendt verden. I en utenfor kroppen opplevelse nær den fysiske dimensjon kan dette føre til store problemer med å tolke hva en oppfatter. F.eks. kan en risikere å oppfatte huset en bor i speilvendt om en fokuserer bakover. Dette fordi en mister sin vanlige måte å oppfatte ting på mens en projiseres.

Hvis en da ikke er klar over at en har gjort dette (fungerer som å se ting i et speil bak seg), så vil en tolke ting feilaktig. Poenget er at hvis en ønsker å se bak seg i den astrale dimensjon så trenger en ikke snu seg rundt. En bare tenker på å fokusere akkurat den vei en måtte ønske, og da er det viktig at en har klarhet i hvor en egentlig ser. Årsaken til at det en ser bak seg blir speilvendt er at det foregår ingen rotasjon når en fokuserer bakover. Fokusering en annen vei er ikke det samme som å snu seg rundt nemlig. For å snu seg rundt må en vende astralkroppen rundt akkurat som den fysiske kroppen.

Om en ikke klarer å tolke speilvendingen, kan underbevisstheten prøve å korrigere med å vende det en sanser eller deler av det (ikke i fysisk forstand av å sanse) på en måte som gjør at en klarer å tolke det. Dette blir lettere å forstå enn å prøve å tolke speilvending. Det en ikke mestrer å forstå blir altså prøvd oversatt til en form som er lettere å tolke for den utrente. Men da har en mildt sagt problem med å vende det tilbake igjen om en skulle få behov for det fordi denne delen er automatisert og en enda ikke kjenner metoden for å speilvende med vilje. En kan anta at dette gjøres ut fra de evner og forståelse en har. De som ikke klarer å tolke speilvending får den automatisk korrigert til å tilpasses deres evner. De som klarer å tolke dette kan fortsette på den måten. Det hele er et spørsmål om trening.

Hvis en forstår kulesyn og fokuserer bakover og dermed lar synsfeltet blir reversert, er det ikke lenger noe problem. En vil da ikke gå rundt og tro en er i en rar speildimensjon, men tolke ting korrekt og ignorere at ting er akkurat slik de oppfattes, men må tolkes hele tiden på en annen måte.

Alt en ser i den astrale dimensjon er direkte oppfattet av sjelen. Det er enkel sak for underbevisstheten å vri, vende og reversere alt eller deler av innholdet i bevisstheten i en slik situasjon.

Kreativ visualiseringskraft
Underbevisstheten har ekstremt større kraft til visualisering enn ting som er styrt av tankene. Det blir som å sammenlikne en superdatamaskin med en enkel kalkulator på en klokke. I den astrale dimensjonen i en bevisst projeksjon eller klar drøm (lucid dream), kan forskjellen på det som er styrt av tankene og det som er styrt av underbevisstheten være vanskelig å forstå.

I den fysiske kroppen er underbevisstheten satt i stor grad ut av spill og erstattet med den fysiske kroppens kjemiske reaksjoner. Derfor er menneskets evner i den fysiske tilstanden elendige og nesten ikke-eksisterende. Men all den kreative kraften til underbevisstheten blir utløst i en projisert tilstand utenfor kroppen. Kombinasjonen av denne enorme kraften og ens vane av frontsyn (ikke kulesyn), skaper en såkalt Alice i eventyrland effekt.

Hvis en legger sammen underbevissthetens enorme kreative krefter (som også lager alle drømmene en har) + den svake kreative kraften til ens egne forestiller + tilgangen til astral planenes innhold + kulesyn + høyre og venstre speilvending så har en den totale frustrasjon i utgangspunktet der alt virker fryktelig rart og ikke slik det skal være.

Alice i eventyrland effekten
Anta en projiserer ens astrale kropp og ser rundt i rommet. Alt ser normalt ut, men plutselig ser det ut som om døren er på feil vegg! Mens en har sett seg rundt, så har en sett denne døren med å fokusere bakover, og blandet sammen med det naturlige venstre-høyre perspektiv i en fysisk kropp slik at en tror døren er foran seg. Alt ser normalt ut i rommet, men bakover er ting speilvendt. Hvis en samtidig ikke tolker dette riktig kan dette påvirke underbevisstheten til å skape en dør der en trodde det var en dør, men tolket feil. pga. kulesynet. Problemet er at når døren først er laget forsvinner den ikke igjen fordi en er vant til å tenke slik at dører ikke vanligvis forsvinner av seg selv. En må hele tiden huske på at underbevisstheten prøver å konstruere ting ut fra slik en er vant og trent seg opp til å tenke.

Når en så snur seg til der døren virkelig skal være, så vil den naturligvis være der. Men nå har en plutselig fått to dører isteden for bare en. Hvis en går gjennom den virkelige døren vil en finne huset slik det skal være. Men hvis en går gjennom den gale døren, vil en finne noe helt annet. Vanligvis er det en korridor eller passasje som leder til en annen del av huset en heller ikke har. Hvis en går gjennom denne døren er en i eventyrland der alt er mulig. Hva en egentlig da har gjort er å gå inn i den astrale dimensjonen via et ukontrollert objekt via denne døren en ikke har, men nå har allikevel. Med en gang underbevisstheten begynner å skape det som er på den andre siden av denne døren, vil den fortsetter å gjøre det etter beste kreative kraft basert på hva som ligger på ukjente steder i astralplanene. Alt som har med virkeligheten å gjøre er da helt borte vekk.

Det er mange måter denne Alice effekten kan skje i løpet av en projeksjon. Det har blitt observert av mange som projiserer, at noen ganger mens en gjør det så mister en kontrollen fullstendig. Objekter dukker opp, blir borte og alt begynner å se litt rart ut. Dette skyldes først og fremst at underbevissthetens kreative krefter blir utløst for fulle og gjøre det vanskelig for den som projiserer å orientere seg om hva som skjer og hvor denne befinner seg.

For å unngå disse problemene kan en konsentrere seg om hva en gjør mens en projiserer, og ikke la tankene vandre for mye vekk fra hvordan ting virkelig er. Speilvendingproblemet kan minimaliseres hvis en konsentrerer seg om å fokusere fremover mens en projiserer, dvs. en bør prøve å fokusere i en retning hele tiden. Når en snur seg bør en følge hele rommet rundt, så en slipper å endre fokuseringsretning isteden. Dette er det første en må lære hva navigering gjelder i astralplanene. Astralplanene er krevende, og det er ikke et sted en bare kan la tankene flyte uten å tenke over hva en gjør.

Den enorme kreative kraften til underbevisstheten kan på den andre siden bli brukt på en fornuftig måte, og kan få enorm verdi hvis en vet hvordan bruke den. Dette emnet blir behandlet i kapittelet om Virtuelle Virkelighets projeksjoner.

Den astrale form for bevegelse
Mange mennesker har bevegelses problemer i deres første projeksjoner. Noe så enkelt som å bevege seg til den andre kanten av rommet kan være en stor prestasjon. Denne mangelen på kontroll er rett og slett fordi astral bevegelse er ukjent for en, da f.eks. gravitasjonskrefter er null. Det er viktig å merke seg at bevegelse er gjort med viljen og ikke muskler, selv om en har en astral kropp. Den astrale kroppen har nemlig ingen muskler, så en må lære å bevege seg på nytt ut fra ren viljekraft.

Å lære å fly
En lærer å fly på samme måte som en lærte å bevege seg med kroppen – dvs. bruke viljen. I begynnelsen kan en oppleve at noe som likner på tyngdekraft, men bare mye mindre (kanskje en femtedel av normalt), virker inn på ens astrale kropp. Det typiske er at en her befinner seg i luften og daler sakte ned mot bakken. Mange utenfor kroppen opplevelser begynner nettopp på den måten at en er 1-2 meter over bakken. Dette skyldes delvis at en har den forestillingen om at det er en fundamental kraft som trekker ned mot jorda, samt at en er usikker over å sveve oppe i luften og derfor har et ønske om å komme ned på jorden. For å unngå dette må en overbevise seg selv om at det ikke finnes noen tyngdekraft når en projiserer, og at det er ufarlig å fly. Deretter går det greit å fly uten noen som helst problemer.

Telportasjon (reise på null tid)
Det er mange som hevder at ved å visualisere for seg et bestemt sted, så kan en projisere seg dit på null tid, dvs. teleportere seg dit. Problemet med en slik metode er at en vanligvis projiserer seg til et sted som er skapt av ens underbevissthet på samme måte som en drøm dannes, og derfor kan det en opplever avvike sterkt fra hvordan stedet faktisk er. En kan også havne i andre tidsperioder (spesielt fortiden).

En mer pålitelig metode er å følge overflaten av jorden. Selv dette er vrient da det lett blir Alice effekt mens en reiser. Om en mister konsentrasjonen en eneste gang vil en havne i et drømmelandskap. En reise i sanntid krever sterk mental kontroll. Et annet problem med avstander som er veldig store er at det er nesten umulig å navigere seg fram fordi en må opp i så høye hastigheter at det er umulig å oppfatte hva som skjer rundt seg. For å klare å reise lengre avstander må en kjenne til geografien på veien godt ut fra kart.