faktasiden.com
Kristendom har hatt og har veldig stor innvirkning på norske lover, spesielt siden grunnloven er basert på kristendom som igjen er basert på gamle testamente som er fundamentet i jødedommen. Derfor er dette temaet politisk relevant.
Kristendom
Praktisk talt alle kristne samfunn tror uten beviser at en jødisk mann var Gud og også ukritisk tror på hans jødiske disipler, noe som beviser underkastelse overfor jøder og vil gi dem uforholdsmessig stor makt i land der kristne har makten som f.eks. USA og Canada. Jesus er ifølge kristne «Guds sønn» men ifølge Evangeliet etter Johannes 1:12 skrives følgende som beviser at «Guds barn» kun er hedersbetegnelse på mennesker: «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.». I samme evangelium 10:34 bekrefter Jesus dette: Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: Dere er guder ? 35 De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft.»
Ifølge Matteus 26:36-44 ber Jesus til Gud noe som beviser han ikke var noen Gud selv da slik tilbedelse ville vært meningsløs. I Matteus 14:33 sies det fra folk i en båt: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Ifølge Matteus 27:46 ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», og dette ville også vært meningsløst dersom Jesus var Gud. I evangeliet etter Johannes 6:38 sier Jesus: «For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. 39 Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.», noe som gjør det klart at Jesus ikke er Gud men en som underkaster seg Guds vilje og bare er Guds sønn som Jesus tidligere har forklart kan sies om alle mennesker.
Å tro på Jesus betyr her åpenbart å tro på hans budskap, og det gir ifølge Jesus evig liv å være en god troende, noe som er typisk jødedom. Kristne prøver å bortforklare dette med å motsi seg selv og bryte logikkens regler når de hevder at Jesus kan si slike ting og be til Gud fordi de hevder en enkelt Gud er tre ulike vesener samtidig. Dette er det samme som å hevde at 1 == 3 eller jorda er flat og rund samtidig. Selvmotsigelser avslører alltid uten unntak at noen lyver eller ikke forstår hva de prater om, og kunnskapsløshet kan ha vært årsaken til at disiplene trodde Jesus var noe mer enn menneske.
I Johannes åpenbaring 22:13 hevdes Jesus av en påstått engel at han skal ha sagt «13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. 14 Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. 15 Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.», noe som kristne tolker som påstand på at han er Gud selv, men dette har faktisk ulike tolkninger i filosofi.
Dersom sjelen til alle mennesker er evig og en del av den er lik for alle (første og den siste), så er dette noe som kan sies om alle mennesker. Den uetiske hatefulle gammeltestamentlige påstanden rett etterpå om at de som driver med trolldom, hor og dyrker avguder ikke skal slippe inn i himmelen, viser klart at Bibelens innhold har ulike grader av troverdighet.
Delen om profetiske åpenbaringer og kommunikasjon med engler er generelt de minst troverdige deler av alle religiøse skrifter siden enhver kan lyve om slikt da de ikke kan bekreftes av vitner. Det stemmer også dårlig med Jesu tidligere lære om en god Gud da dette i åpenbaringen er bygget på reglene til den hevngjerrige krigsguden Herren med hårete menneskekropp i jødedommen.
I Matteus 28:17-18 tilbes Jesus og han protesterer ikke på dette med å hevde han kun er et menneske men legger til at han er gitt all makt både i himmelen og på jorden. Dette sammen med de mange historier om at Jesus går på vannet og lager vin av vann osv. beviser at bibelen fremstiller at Jesus hevder han har overnaturlige evner men selv ikke sier han er noen Gud: «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden».
Det er helt åpenbart at Jesus ikke var gitt all makt på jorden og var helt vanlig menneske siden han ifølge Markus 5:20 åpenbart ikke forstod hvem som rørte ved klærne hans i en forsamling, noe en Gud åpenbart ville visst umiddelbart, og siden han ble korsfestet ifølge samme historie. Kristne mennesker bortforklarer dette med at han ofret seg selv for å ta vekk synder til andre. Dette bygger på primitive svært onde ideer fra avgudsdyrkelse om at menneskeofringer blidgjør gud(er) for hva mennesker har syndet, i strid med Jesus egen lære.
Jesus fremstilles som et godt menneske med empati f.eks. i Johannes 8:7 der Jesus stopper de jødiske skriftlærde og fariseer å praktisere de verste reglene fra jødedommen med å si den berømte setningen: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne».
Fortellingen om Jesus som en som hadde guddommelige evner er direkte bygget på gnostiske ideer blant annet fra svært gamle myter. Ifølge boken The Jesus mysteries var Osiris-Dionysus Gud i kroppsform, frelseren og «Guds sønn» der hans far var Gud og moren en jomfru med 7 måneder svangerskap. Han ble født i en hule desember 25. foran 3 gjetere. Han tilbydde sine følgere å bli født igjen gjennom babtistiske ritualer og han gjorde om vin til vann i en ekteskap seremoni. Han red triumferende inn i byen på et esel mens mennesker hyllet han med å veive palmeblader. Han ble korsfestet påsketider for å ofre seg for verdens synd og etter hans død steg han ned i helvete, for så etter 3 dager reise seg fra de døde og for til himmelen. Hans død og oppstandelse ble feiret med rituell spising av brød og vin som symboliserte hans kropp.
Matteus 10:34 hevder at Jesus sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd». Dette er tvetydig da det ikke oppgis hvem som skal trekke sverd. Det er derfor svært kritikkverdig utsagn fordi det har blitt tolket historisk av mange kristne som at en skal drepe vantro. Utsagnet kan også tolkes som at hans lære i praksis innebærer at det skapes voldelige konflikter, uten at han direkte oppfordrer til det. Dette kan stemme med f.eks. Matteus 26:52 som skriver at Jesus sier at sverdet ikke skal trekkes i et konkret tilfelle til en av sine følgere, fordi da kan en selv falle for sverdet. Problemet er at dette kan igjen tolkes som at det er ok å angripe om faren for selv å bli drept er liten.
Jesus tok ifølge Matteus ikke avstand fra jødedommen, men snarere kom med noe som støttet den ifølge Matt 5:17-18 der han sier han ikke har kommet for å oppheve men oppfylle loven og profetene, og dette betyr blant annet drap og grusomheter mot de som bryter moselovene. Dette er årsaken til at så mange kristne (f.eks. inkvisisjonen og hekseforfølgelsene) har støttet gammeltestamentlig vold og massemord i historien, og at nesten alle kirkesamfunn i dag forsvarer både Gamle Testamente og Koranen. På dette punktet er bibelen selvmotsigende fordi i Paulus brev til Efeserne 2:15 skriver han at Jesus har opphevet loven med dens bud og forskrifter, noe som ikke stemmer med Paulus sine egne påstander basert på jødedommens tora 3. Mos 19,29: «Du skal ikke vanhellige din datter ved å la henne prostituere seg, slik at landet driver hor og blir fullt av skamløshet.».
På det tidspunktet moselovene var laget, fantes det ikke prevensjon eller DNA tester slik at en mann kunne risikere at hans pengearv gikk til et barn som ikke var hans eget, noe som antakelig er bakgrunnen for lovene for å holde ekteskapet hellig og 100 piskeslag for sex utenfor ekteskap ifølge sharialovene i Koranen som bygger på gammeltestamentlig jødedom. Apostelen Paulus regnes for å ha vært den første kristne misjonær. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Paulus ble oppdratt i en streng fariseisk (jødisk skriftlærd) tradisjon. Hans morsmål var arameisk og gresk, og i tillegg lærte han hebraisk. I ungdommen fikk han religionsundervisning fra en berømt rabbiner, Gamaliel, i Jerusalem. I Paulus. første brev til korinterne 6:18 skriver han følgende som ikke er Jesu ord men kopiert fra jødedom: «Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp».
I Markus – kapittel 1 sier Jesus etter å ha helbredet en person at denne skal bære fram offer slik Moses har påbudt, uten å samtidig si at dette utelukkende er for å ikke bli forfulgt og ikke fordi Moses hadde rett. Det kan derfor tolkes som passivt støtte til Moselovene: . 44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Markus kapittel 12 henviser Jesus til Moselovene og nok en gang på den måten gir passivt støtte. Det er spesielt interessant her at Jesus hevder dette ikke er en Gud for døde men for levende og derfor en menneskelig avgud siden Gud etter definisjonen «Skaperen av alt» ville være Gud for alle, uansett om det var i himmelen eller på jorden: 26 Men at de døde står opp har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 27 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
Lukas – kapittel 6 viser den virkelige intensjonen med det som åpenbart er en fantasifull historie om Jesus – det er ikke å motivere tilhengerne til krig som i gamle testamente, men det motsatte – å lydig bli slaver, dvs. rendyrket altruisme som i praksis fungerer som en trojansk hest for de som utøver jødisk basert maktmisbruk og kontroll: 27 Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, 28 velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. 29 Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. 30 Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.
Matteus – kapittel 23 forklarer Jesus hvem folket skal være slaver for (jødiske ledere så fremt de følger Moselovene), noe som bekrefter at Jesus historien er en trojansk hest for jødedommen: 23 Så talte Jesus til folket og til disiplene og sa: 2 «På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne. 3 Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. Ifølge Johannes 5:46 mener Jesus at en må tro på Moses for å akseptere hans egne ord, noe som beviser at Jesus ikke bare akseptere jødedommen men også krevde at hans følgere skulle akseptere dette: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. 47 Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?»
I Johannes åpenbaring 21:8 trues alle vantro med den andre død i ildsjøen (som bør tolkes som utslettelse etter døden og ikke helvete som i noen oversettelser), og siden disiplene var jøder er det helt åpenbart at de har hentet disse forestillingene fra dødsriket i mosebøkene. I Matteus kapittel 5:21 og 23:33 og en rekke andre steder fortelles det om Jesus som også truer med utslettelse etter døden («helvete» i noen oversettelser), men dette viser hvor lite troverdig og selvmotsigende Bibelen er siden dette ikke stemmer med hans egen lære om tilgivelse.
1. Mosebok 3:19 sier at mennesket skal vende tilbake til støv (jord) etter sin død, noe som ekskluderer helvete. Romerne 6:7 sier at den som har dødd har blitt frikjent fra sin synd, og 1. Johannes 4:8 skriver at Gud er kjærlighet og dermed logisk umulig kan nekte noen å ha det bra etter dette livet. Siden samme person passivt støttet moselovene og mytene omspunnet han likner så veldig på egyptiske myter, er det ingen tvil om at dersom Jesus i det hele tatt eksisterte som historisk person (noe som ikke er bevist), så var han en vanlig jøde uten noe som helst evner utover det vanlige mennesker har. Jesus sa heller aldri at han var Gud selv, og en slik ide er bokstavelig talt så irrasjonell at det må betraktes som massepsykose bygget på ideer om hva disiplene mente.
De fleste muhammedanere og kristne anerkjenner sentrale deler av gammeltestamentlig jødedom som sannhet og dette medfører at de største religiøse grupperingene i hele vesten dyrker jødedommen indirekte selv om de ikke er jøder selv, noe som har fått fatale konsekvenser historisk med både katolske og protestantiske kirkes dyrking av jødedommens regler i form av hekseprosessene i middelalderen som f.eks. 2 Mos 22,18 En trollkvinne skal du ikke la leve.
Hekseprosessene
En av de verste tilfeller av ondskap verden har opplevd er heksprosessene. Ingen vet helt nøyaktig hvor mange mennesker som ble rettsforfulgt for sine påståtte trolldomskunster i Europa på 15- og 1600-tallet. Da mange kilder er kommet bort i ettertid, kan en ikke vite sikkert hvor mange det handlet om. Ifølge lærebøker, leksika og andre historiske framstillinger av hekseprosessenes tidsalder måtte flere hundretusen lide på bålet fordi rettsapparatet mente de hadde gjort seg skyldige i «trolldomskriminalitet». Noen ganger er tallet oppe i millioner av mennesker, men slike tall er tatt ut av løse luften og kan ikke bevises. Historikerne regner det for sannsynlig at nærmere 100.000 mennesker ble formelt anklaget for trolldom fra ca. 1550 – 1700. En del hekseprosesser forekom både før og etter dette, så det totale antallet kan være noe i overkant av hundretusen. Selv om «trolldomskriminalitet» var oppfattet som en av datidens mest alvorlige forbrytelser fikk knapt halvparten dødsdom. Omtrent 40.000 hekser fikk dødsstraff, noe som betydde at de ble brent på bål. I England og kolonier i Nord-Amerika var dødsstraffen henging.
Den europeiske hekseforfølgelsen var på det verste i perioden fra 1580 til 1630. I de tyske småstatene måtte omlag 20.000 mennesker bøte med livet fordi myndighetene og befolkningen mente de hadde begått djevelskap. Omfattende hekseprosesser fantes også i land som Polen, Frankrike, Sveits og Skottland. Den mest kjente og mest omdiskuterte forfølgelsen fant sted utenfor Europa. I Salem, i delstaten Massachusetts, hvor engelske immigranter hadde slått seg ned på 1620-tallet, ble 162 personer i løpet av noen måneder av året 1692 anklaget for hekseri. 19 av disse ble hengt, mens nesten like mange døde som en følge av harde fengselsopphold. Tilsvarende masseprosesser finner vi i enkelte tyske byer, i Österdalarna i Sverige fra slutten av 1660-tallet og i Finnmark i 1662/63. Undersøkelser fra Finnmark viser 137 trolldoms-prosesser mellom 1601 og 1692 – av disse endte 92 med dødsdom (herunder to som ble torturert i hjel før sakene deres kom opp). Heksejakten i Finnmark er blant de verste i Europa når vi sammenligner med det lave befolkningstallet. (hvor det bodde ca. 2000 på den tid, og var nedadgående i tiden etter).
De fleste heksene var kvinner, henimot 80%. Hekseri var en kvinneforbrytelse ikke bare i teorien, men også i praksis. Alderen til kvinnene er vanskelig å fastslå, men mye tyder på at det vanligvis var kvinner over 40 år som kom i hekseforfølgernes søkelys. I en del tilfeller finner vi imidlertid også ungjenter og tenårsjenter blant de forfulgte. Det ble ikke vist noen medlidenhet overfor slike «djevelunger». Både i Sverige og Tyskland kastet en barn på bålet, enkelte ganger sammen med sine foreldre. Et viktig moment ved datidens hekselære, demonologien, var at trolldommen gikk i arv, særlig fra mor til datter. Vi har flere historier om mødre som allerede ved fødselen hadde inngitt sine døtre til Satan.
For å forstå hvilken etikk som gjør slik ondskap som dette mulig må en gå dypere i de etiske systemer som omtaler disse emner: Psykopati og altruisme
Referanser:
Golden, Richard M.: «Satan in Europe: The Geography of Witch Hunt» i M.Wolfe (ed): Changing identities in Early Modern France , Durham 1997.
Brian Levack: «The witch-hunt in early modern Europe», New York 1995 (revidert andre utg. av en bok som kom ut i 1987). Levacks bok er så langt den beste framstillingen på området, mens Goldens artikkel er mer oppdatert når det gjelder prosessomfanget og kildegrunnlaget.
