faktasiden.com
Kristendom har hatt og har veldig stor innvirkning på norske lover, spesielt fordi grunnloven er basert på kristendom. Derfor er dette temaet politisk relevant.
Kristendom og delvis gammeltestamentlig ideologi
Nesten alle som kaller seg «kristne» tror uten beviser at en jødisk mann var Gud og også ukritisk tror på hans jødiske disipler. Trinitariske «kristne» samfunn som er alle bortsett fra unitarianismen grunnlagt på 1500 tallet, Iglesia ni Christo, Jehovas vitner og enkelte andre, tror på 3 personer (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) som de plasserer i en språklig oppkonstruert gruppe som de kaller «Gud». De unnlater med vilje å fortelle at de har omdefinert ordet «Gud» til navnet på en gruppe med 3 ulike personer. For å få riktig svar på hvor mange (skaper)guder de som kaller seg «kristne» faktisk tror på, må man derfor spørre hvor mange PERSONER (hver med egen vilje) som er (skaper)Gud. Ellers får man irrelevant manipulerende svar på hvor mange språklig oppkonstruerte grupper de kaller «Gud», for å lure andre til å tro de bare tror på en Gud.
Trinitariske «kristne» prøver å bortforklare dette med å bryte logikkens regler fordi de hevder en enkelt person er tre ulike personer samtidig. Dette er det samme som å hevde at 1 == 3 eller jorda er flat og rund samtidig. Selvmotsigelser avslører alltid uten unntak at noen lyver eller ikke forstår hva de prater om. Kunnskapsløshet er årsaken til at kirken får så mange tilhengere av paganistisk avgudsdyrkelse av 3 guder, der korset er symbol for falsk kristendom i strid med Jesus sin lære. Blant «kristne» som tror Jesus er Gud, men at det finnes kun en person som er Gud, blir også Jesus sin lære fullstendig ignorert.
Evangeliet etter Johannes 17:3 skriver at Jesus selv skal ha sagt «at de kjenner deg [Faderen som han tilber], den eneste sanne Gud, og [kjenner] ham du har sendt, Jesus…». Dette viser at Jesus hevder han ikke er Gud! Ifølge Markus 10:17 protesterer Jesus på å bli omtalt som «god» og gjør det derfor klart han ikke er Gud: Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?» 18 Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god – det er Gud». Rett etterpå i 10:20 bruker han kun ordet «lærer» uten å bruke ordet «god». Dette bekrefter at rett tolkning er at Jesus protesterte på å bli omtalt som «god».
Trinitariske «kristne» bortforklarer at Jesus ble korsfestet med at han ofret seg selv for å ta vekk synder til andre. Dette bygger på primitive svært onde ideer fra avgudsdyrkelse om at menneskeofringer blidgjør gud(er) for hva mennesker har syndet, i strid med Jesus egen lære. Det er absurd ulogisk at Gud skal ofres til Gud dersom Jesus var Gud!
Den lite omtalte disippel Thomas kom med påstått utsagn i Johannes 20:28 «Min Herre og min Gud» til Jesus etter han var oppstått fra døde. Dette er tvetydig og betyr ikke nødvendigvis det samme som «min Herre og Gud» som entydig viser til samme person. Dette indikerer at Thomas viser til to ulike personer. Paulus’ brev til Titus 2:13 skrevet år 64-65: «Vår store Gud og frelser Kristus Jesus» betyr «(Vår store Gud) og (frelser Kristus Jesus)», dvs. to ulike personer. Anonyme Brevet til hebreerne 1:8 skrevet år 64-70: «Men om Sønnen: Din trone, Gud» starter med å omtale Guds trone og ikke sønnens trone fordi rett etterpå i 1:9 omtales Jesus og vises til hva hans Gud har gjort: «Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner»
Først etter Jesus og de som kjente han sin tid ble det entydig påstått at Jesus var Gud i brev til kristne menigheter fra biskop Ignatius av Antiokia født ca. 37 i Lilleasia og martyrdød ca. 110 i Roma. Sitat fra Britannica leksikon: «He may have been a pagan who persecuted Christians before his conversion». Paganister som trodde på flere guder der det var viktig at de hadde menneskeliknende kropp infiltrerte på denne måten gradvis kristne kirken, gjorde Jesus til en Gud og forkastet hans lære. First Council of Nicaea (år 325) vedtok på kirkemøtet at Jesus og Faderen var Gud, og treenighetslæren der også Den hellige ånd ble omtalt som Gud ble vedtatt av First Council of Constantinople (år 381). Det er så ekstremt dårlig grunnlag for å hevde at Jesus er Gud, at det tok 300 år å vedta dette, og da praktisk talt kun basert på uklare drømmer/visjoner til Johannes og et enkelt tvetydig utsagn til Thomas etter Jesus døde.
I Matteus 14:33 sies det fra folk i en båt: «Du er i sannhet Guds Sønn!». Jesus er ifølge Bibelen «Guds sønn» men ifølge Evangeliet etter Johannes 1:12 skrives følgende som beviser at «Guds barn» kun er hedersbetegnelse på mennesker: «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn». I samme evangelium 10:30-10:38 sier Jesus: «Jeg og Far er ett.» 33 Jødene svarte: «… Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» 34 Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder’? 35 De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft. 37 Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. 38 Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far». Jødene misforstod den uklare talen til Jesus og trodde han sa «Jeg og far er ett i eksistens», men evangeliet etter Johannes 17:20 forklarer at det betyr å være «ett i formål»: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg». Å tro på Jesus betyr her å tro på hans budskap, og det gir ifølge Jesus evig liv å være en god troende, noe som er typisk jødedom. Når Jesus i Johannes 14:9 sier at «den som har sett meg, har sett Far», er forklaringen rett etterpå i 14:11 at «Jeg er i Far og Far i meg» som betyr ett i formål og ikke ett i eksistens, lik Johannes 10:37 som bevist tidligere.
Tilsvarende uklar tale er i Johannes 8:56: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» viser til at Abraham fikk en åpenbaring om Jesus sin fremtidige eksistens. 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg». En eldre sjel enn Abraham ville ikke nødvendigvis vært en gud, for millioner kan ha dette.
Bibelen antyder fysisk sjel som kan eksistere uavhengig av kroppen i Matteus 10:28 der Jesus sier: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen». Bibelen skriver at Jesus gjenoppstod fra de døde. Evangeliet etter Johannes 3:5 antyder sjelen her: «Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.»
Johannes 1:1 «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» betyr ikke «Jesus» som eksisterende vesen men ord i form av Guds idê og lære om fremtidig Jesus. Dette er Platon liknende idê-lære om at alt som er fysisk eksisterer i en ideell form, i dette tilfellet Guds planer om fremtiden i form av ord og brukes kun om tanker og ideer og bokstavelig talt aldri om mennesker eller engler. Hadde meningen vært å omtale Jesus sin sjel, ville det vært skrevet uten å tåkelegge med «ord».
I Johannes 1:18 er gudesønn oftest oversatt feil med «Gud», men King James versjonene godkjent av 130 respekterte lærde, kirkeledere og lekfolk skriver «sønn» og ikke «Gud». Ifølge Matteus 26:36-44 ber Jesus til Gud noe som beviser han ikke var noen Gud selv da slik tilbedelse ville vært meningsløs. I Matteus 27:46 ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», og dette ville også vært meningsløst dersom Jesus var Gud.
I evangeliet etter Johannes 5:30 sier Jesus: Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg hører, og etter det dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg. 6:38 sier Jesus: «For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. 39 Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag». Johannes 14:28: «Faderen er større enn jeg». Johannes 20:17: «min Gud er deres Gud». Ifølge Markus 13:32 er det kun «Faderen» som vet alt og verken engler eller «Sønnen» vet.
Dette gjør det klart at Jesus ikke er Gud men en som underkaster seg Guds vilje og bare er Guds sønn som Jesus har forklart kan sies om alle mennesker. Guds sønn uten begynnelse og slutt brukes som åndelig beskrivelse av flere personer enn Jesus i nye testamentet. Brevet til hebreerne 7: Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud. Han gikk i møte med Abraham og velsignet ham, da Abraham vendte tilbake etter seieren over kongene, 2 og Abraham gav ham tiende av alt. I navnet Melkisedek ligger for det første at han er rettferdighetens konge, og dernest at han er konge av Salem, det vil si fredens konge. 3 Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og hans liv tar ikke slutt. Slik er han et bilde på Guds Sønn; han er og blir prest for alltid. «Ingen begynnelse og slutt» betyr i Bibelen «bilde på Guds sønn» som brukes om flere mennesker.
I Paulus’ første brev til Timoteus 1:12 hevdes det at Jesus er «Herre» (i korrekte oversettelser), men dette brukes både om konger og profeter. I Johannes åpenbaring 22:13 vises det til at en påstått engel skal ha videreformidlet i en drøm/visjon at Jesus sier: «13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden». Dette er liknende type omtale som presten Melkisedek, og brukes beviselig som bilde på Guds sønn. Videre skrives noe som gjør det tydelig at dette faktisk ikke er åpenbaring fra noen engel men oppfunnet av mennesker: «14 Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. 15 Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.». Dette er uetisk hatefull gammeltestamentlig påstand om «hor og dyrker avguder» bygget på reglene til den hevngjerrige krigsguden Herren med menneskekropp i jødedommen.
Bibelens profetiske åpenbaringer og kommunikasjon med engler er generelt de minst troverdige deler. Det er sjelden drømmer/visjoner forteller sannhet og ikke bare fri fantasi, noe man ikke visste på Jesus sin tid. Dette er også lett å lyve om da det ikke kan bekreftes av vitner.
I Matteus 28:17-18 tilbes Jesus og han protesterer ikke på dette med å hevde han kun er et menneske men legger til at han er gitt all makt både i himmelen og på jorden. Dette sammen med de mange historier om at Jesus går på vannet og lager vin av vann osv. beviser at bibelen fremstiller at Jesus hevder han har overnaturlige evner men selv ikke sier han er noen Gud: «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden». Jesus var ikke gitt all makt på jorden og var helt vanlig menneske fordi han ifølge Markus 5:20 ikke forstod hvem som rørte ved klærne hans i en forsamling, noe en Gud ville visst umiddelbart. At Jesus heller ikke kunne redde seg selv fra å bli henrettet beviser hvor absurd ulogisk slike utsagn er. Historien om Jesus er helt eller delvis basert på eldre myter fra figurer med overnaturlige evner som f.eks. Moses som delte havet i to. I Johannes 19:36-37 skrives derfor at profetier fra GT oppfylles.
Ifølge Johannes 14:6 sprer Jesus hat i gammeltestamentlig stil mot vantro med det uetiske utsagnet «ingen kommer til Far uten ved meg», som betyr å tro på Jesus som en jødisk profet på samme måte som Bibelen krever tro på Abraham og Moses, og Koranen krever tro på Muhammed som talerør for Guds vilje.
Krav om ukritisk tro på «profeter» som truer og påstår de taler Guds vilje, avslører religiøs psykopati. En ekte Gud ville forstå at de som tror på noe slikt uten sikre beviser og bare fordi maktmennesker hevder det, ville i mange tilfeller underkastet seg deres ondskap og godtatt massemord. Det er ulogisk og et hån mot Gud å påstå at Gud hater gode mennesker som tenker selv og ikke ukritisk tror på maktmennesker. Det er like ulogisk å påstå at Gud trenger et menneske i en utvalgt etnisk befolkning mer enn 1400 år siden for å spre viktig budskap, når dette budskap lett kunne bli gitt telepatisk til alle. Onde mennesker er kjent for å lyve og true ofrene sine med vold eller helvete om de ikke lystrer ordre. Slikt hat er det motsatte av hva alle lærer i ekte nær døden opplevelser.
Matteus 10:34 hevder at Jesus sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd». Dette er tvetydig da det ikke oppgis hvem som skal trekke sverd. Det er derfor svært kritikkverdig utsagn fordi det har blitt tolket historisk som at en skal drepe vantro. Utsagnet kan også tolkes som at han kun er budbærer for jødedommen som i praksis innebærer at det skapes voldelige konflikter, uten at han direkte oppfordrer til det. Dersom man tror Jesus er Gud medfører det at man må godta en voldelig ideologi fra gamle testamentet!
Matteus 26:52 skriver at Jesus sier at sverdet ikke skal trekkes i et konkret tilfelle til en av sine følgere, fordi da kan en selv falle for sverdet. Problemet er at dette kan igjen tolkes som at det er ok å angripe om faren for selv å bli drept er liten.
Jesus fremstilles som et menneske med empati f.eks. i Johannes 8:7 der Jesus stopper de jødiske skriftlærde og fariseer å praktisere de verste reglene fra jødedommen med å si den berømte setningen: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne».
Jesus tok ifølge Matteus 15:4 ikke avstand fra jødedommen, men snarere kom med utsagn som lett kan tolkes som støtte til å drepe de som bryter mosesloven: Fariseere ble konfrontert av Jesus med bud de selv ikke fulgte: «Gud sa: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø». Dersom Jesus var vanlig menneske kan dette ha vært strategi for å vinne en diskusjon, men må støttes om man tror Jesus er Gud!
I Matteus 5:17-18 sier Jesus at han ikke har kommet for å oppheve men oppfylle loven og profetene. Dette er årsaken til at mange trinitarianere (f.eks. inkvisisjonen og hekseforfølgelsene) har støttet gammeltestamentlig vold.
På dette punktet er Paulus beviselig upålitelig kilde siden han i brev til Efeserne 2:15 skriver at Jesus har opphevet loven med dens bud og forskrifter, noe som ikke stemmer med Jesus sin påstand om at han ikke har kommet for å oppheve loven!
Apostelen Paulus regnes for å ha vært den første «kristne» misjonær. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Paulus ble oppdratt i en streng fariseisk (jødisk skriftlærd) tradisjon. Hans morsmål var arameisk og gresk, og i tillegg lærte han hebraisk. I ungdommen fikk han religionsundervisning fra en berømt rabbiner, Gamaliel, i Jerusalem. I Paulus. første brev til korinterne 6:18 skriver han følgende som ikke er Jesu ord men kopiert fra jødedom: «Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp».
På det tidspunktet moseslovene var laget, fantes det ikke prevensjon eller DNA tester slik at en mann kunne risikere at hans pengearv gikk til et barn som ikke var hans eget, noe som antakelig er bakgrunnen for lovene for å holde ekteskapet hellig og 100 piskeslag for sex utenfor ekteskap ifølge sharialovene i Koranen som bygger på gammeltestamentlig jødedom.
I Markus – kapittel 1 sier Jesus etter å ha helbredet en person at denne skal bære fram offer slik Moses har påbudt, uten å samtidig si at dette utelukkende er for å ikke bli forfulgt og ikke fordi Moses hadde rett. Det kan derfor tolkes som passivt støtte til moseslovene: 44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Ifølge Johannes 5:46 mener Jesus at en må tro på Moses for å akseptere hans egne ord, noe som beviser at Jesus støttet jødedommen: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. 47 Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» Matteus kapittel 23 Så talte Jesus til folket og til disiplene og sa: 2 «På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne. 3 Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.
Markus kapittel 12 henviser Jesus til Moseslovene og nok en gang på den måten gir passivt støtte. Det er spesielt interessant her at Jesus hevder dette ikke er en Gud for døde men for levende fordi Gud etter definisjonen «Skaperen av alt» ville være Gud for alle, uansett om det var i himmelen eller på jorden: 26 Men at de døde står opp har dere ikke lest om det i Mosesboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 27 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
I Johannes åpenbaring 21:8 trues alle vantro med den andre død i ildsjøen (som bør tolkes som utslettelse etter døden og ikke helvete som i noen oversettelser), og fordi disiplene var jøder har de hentet disse forestillingene fra dødsriket i mosesbøkene. I Matteus kapittel 5:21, 23:33, 25:41-46 og andre steder fortelles det om Jesus som også truer med utslettelse eller straff etter døden, men dette kan være feil oversettelse. Jesus brukte aldri ordet «helvete» men på orginalt språk Gehenna som befant seg utenfor Jerusalem mellom to stammer.
Romerne 6:7 sier at den som har dødd har blitt frikjent fra sin synd, og 1. Johannes 4:8 skriver at Gud er kjærlighet og dermed umulig kan nekte noen å ha det bra etter dette livet.
Lukas – kapittel 6 viser rendyrket altruisme: 27 Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, 28 velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. 29 Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. 30 Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.
Romeriket ble videreført med romersk-katolske kirke
Det fjerde korstog var i perioden 1202–1204. Den opprinnelige hensikten var å erobre Egypt og ikke det Muhammedanske Jerusalem, men korstogets utfall ble i stedet erobringen og plyndringen av det «kristen»-ortodokse Konstantinopel i april 1204.
Historikeren Speros Vryonis har i boken Byzantium and Europe gitt et levende redegjørelse for plyndringen av Konstantinopel av frankiske og venetianske korsfarere under det fjerde korstoget:
De latinske krigsfolk underkastet den største byen i Europa overfor en ubeskrivelig plyndring. I løpet av tre dager myrdet, voldtok, plyndret og ødela i en målestokk som selv oldtidens vandaler og gotere ville ha funnet utrolig.
Selv om venetianerne hadde stor sans og smak for kunst som de oppdaget (de var selv delvis bysantinske) og berget mye av det, ødela franskmennene og andre alt over en lav sko, og stoppet kun opp for å drikke vin, voldta nonner og myrde ortodokse prester. Korsfarerne ga utløp for deres hat mot grekere, mest spektakulært i ødeleggelsen av den største «kristne» kirke i verden.
Hekseprosessene
De fleste Muhammedanere og «kristne» anerkjenner sentrale deler av gammeltestamentlig jødedom som sannhet, noe som har fått fatale konsekvenser historisk med både katolske og protestantiske kirkes dyrking av jødedommens regler i form av hekseprosessene i middelalderen som f.eks. 2 Mos 22,18 En trollkvinne skal du ikke la leve.
En av de verste tilfeller av ondskap verden har opplevd er heksprosessene. Ingen vet helt nøyaktig hvor mange mennesker som ble rettsforfulgt for sine påståtte trolldomskunster i Europa på 15- og 1600-tallet. Da mange kilder er kommet bort i ettertid, kan en ikke vite sikkert hvor mange det handlet om. Ifølge lærebøker, leksika og andre historiske framstillinger av hekseprosessenes tidsalder måtte flere hundretusen lide på bålet fordi rettsapparatet mente de hadde gjort seg skyldige i «trolldomskriminalitet». Noen ganger er tallet oppe i millioner av mennesker, men slike tall er tatt ut av løse luften og kan ikke bevises. Historikerne regner det for sannsynlig at nærmere 100.000 mennesker ble formelt anklaget for trolldom fra ca. 1550 – 1700. En del hekseprosesser forekom både før og etter dette, så det totale antallet kan være noe i overkant av hundretusen. Selv om «trolldomskriminalitet» var oppfattet som en av datidens mest alvorlige forbrytelser fikk knapt halvparten dødsdom. Omtrent 40.000 hekser fikk dødsstraff, noe som betydde at de ble brent på bål. I England og kolonier i Nord-Amerika var dødsstraffen henging.
Den europeiske hekseforfølgelsen var på det verste i perioden fra 1580 til 1630. I de tyske småstatene måtte omlag 20.000 mennesker bøte med livet fordi myndighetene og befolkningen mente de hadde begått djevelskap. Omfattende hekseprosesser fantes også i land som Polen, Frankrike, Sveits og Skottland. Den mest kjente og mest omdiskuterte forfølgelsen fant sted utenfor Europa. I Salem, i delstaten Massachusetts, hvor engelske immigranter hadde slått seg ned på 1620-tallet, ble 162 personer i løpet av noen måneder av året 1692 anklaget for hekseri. 19 av disse ble hengt, mens nesten like mange døde som en følge av harde fengselsopphold. Tilsvarende masseprosesser finner vi i enkelte tyske byer, i Österdalarna i Sverige fra slutten av 1660-tallet og i Finnmark i 1662/63. Undersøkelser fra Finnmark viser 137 trolldoms-prosesser mellom 1601 og 1692 – av disse endte 92 med dødsdom (herunder to som ble torturert i hjel før sakene deres kom opp). Heksejakten i Finnmark er blant de verste i Europa når vi sammenligner med det lave befolkningstallet. (hvor det bodde ca. 2000 på den tid, og var nedadgående i tiden etter).
De fleste heksene var kvinner, henimot 80%. Hekseri var en kvinneforbrytelse ikke bare i teorien, men også i praksis. Alderen til kvinnene er vanskelig å fastslå, men mye tyder på at det vanligvis var kvinner over 40 år som kom i hekseforfølgernes søkelys. I en del tilfeller finner vi imidlertid også ungjenter og tenårsjenter blant de forfulgte. Det ble ikke vist noen medlidenhet overfor slike «djevelunger». Både i Sverige og Tyskland kastet en barn på bålet, enkelte ganger sammen med sine foreldre. Et viktig moment ved datidens hekselære, demonologien, var at trolldommen gikk i arv, særlig fra mor til datter. Vi har flere historier om mødre som allerede ved fødselen hadde inngitt sine døtre til Satan.
For å forstå hvilken etikk som gjør slik ondskap som dette mulig må en gå dypere i de etiske systemer som omtaler disse emner: Psykopati og altruisme
Referanser:
Golden, Richard M.: «Satan in Europe: The Geography of Witch Hunt» i M.Wolfe (ed): Changing identities in Early Modern France , Durham 1997.
Brian Levack: «The witch-hunt in early modern Europe», New York 1995 (revidert andre utg. av en bok som kom ut i 1987). Levacks bok er så langt den beste framstillingen på området, mens Goldens artikkel er mer oppdatert når det gjelder prosessomfanget og kildegrunnlaget.