Kristendom og løgner

Kristendom har hatt og har veldig stor innvirkning på norske lover, spesielt fordi grunnloven er basert på kristendom som igjen er basert på gamle testamente som er fundamentet i jødedommen. Derfor er dette temaet politisk relevant.


Kristendom
Nesten alle kristne samfunn tror uten beviser at en jødisk mann var Gud og også ukritisk tror på hans jødiske disipler. Jesus er ifølge kristne «Guds sønn» men ifølge Evangeliet etter Johannes 1:12 skrives følgende som beviser at «Guds barn» kun er hedersbetegnelse på mennesker: «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn». I samme evangelium 10:30-10:38 sier Jesus: «Jeg og Far er ett.» 33 Jødene svarte: «… Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» 34 Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder’? 35 De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft. 37 Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. 38 Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far». Jødene misforstod den uklare talen til Jesus og trodde han sa «Jeg og far er ett i eksistens», men evangeliet etter Johannes 17:20 forklarer at det betyr å være «ett i gudstro»: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.»

Før Jesus fødsel 2000-3000 år siden eksisterte det filosofiske ideer om at alle mennesker har en felles kraft i seg. Denne kraft er grunnleggende del av en ikke-fysisk sjel som skaper bevissthet. I følge disse skapte denne kraften alt som eksisterer, bortsett fra seg selv. Kirken bygger på gammeltestamentlig partikkelreligion der mennesket er kun fysisk kropp uten ikke-fysisk sjel, og derfor er umulig for presteskapet å forstå. Mennesker har ikke tidligere hatt noe ord for denne kraften, og historisk upresist er den blitt omtalt i religiøs sammenheng for Gud. Å sammenblande kraften med personlige gud(er) er som å sammenblande en datamaskin med dens programvare. Problemet med slik upresis ordbruk er at vanlig bruk av ordet Gud i moderne språk praktisk talt alltid brukes om både en kraft (absolutt eksistens uavhengig av tid og rom) og dens første personlighet (ånd som delvis forandrer seg med tiden).

Istedenfor å skrive det korrekte – at alle vesener med bevissthet har samme kraft i seg, så har enkelte i religiøs sammenheng siden bibelsk tid skrevet at Gud er i alle mennesker og dermed blir «alle guder».

Indiske Maitrayaniya Upanishad beskriver samme «skaperkraft» er i alle mennesker:

That part of him which belongs to sattva, that O students of sacred knowledge, is this Vishnu. Verily, that One became threefold, became eightfold, elevenfold, twelvefold, into infinite fold. This Being (neuter) entered all beings, he became the overlord of all beings. That is the Atman (Soul, Self) within and without – yea, within and without!
— Maitri Upanishad 5.2

Brahma = Gud (første ånd/personlighet + absolutt eksistens)
Brahman = Guds kraft (absolutt eksistens som skaper og opprettholder alt)
Atman = sjel (ånd + absolutt eksistens)

Det Jesus sa kan disiplene Johannes og Paulus ha misforstått og trodd at Jesus hevdet han var Gud. Ifølge logisk tolkning av Bibelen ønsket Jesus egentlig kun å formidle at guds barn var hedersbetegnelse på rettroende og at «guds kraft» er i alle mennesker. Selv ateister i dag tror at det er samme naturkrefter i alle mennesker, så ideen om felles kraft for alle har allmenn støtte.

Å hevde Jesus er Gud etter vanlig bruk av ordet Gud (som mer enn kraften) medfører logisk at man tror på flere guder. Ikke samme vilje medfører logisk ikke samme vesen, selv om de har felles kraft (som kan sies om alle mennesker).

Ifølge Matteus 26:36-44 ber Jesus til Gud noe som beviser han ikke var noen Gud selv da slik tilbedelse ville vært meningsløs. I Matteus 14:33 sies det fra folk i en båt: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Ifølge Matteus 27:46 ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», og dette ville også vært meningsløst dersom Jesus var Gud. Johannes 14:28: «Faderen er større enn jeg». Johannes 20:17: «min Gud er deres Gud». I evangeliet etter Johannes 6:38 sier Jesus: «For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. 39 Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. 40 For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag». Dette gjør det klart at Jesus ikke er Gud men en som underkaster seg Guds vilje og bare er Guds sønn som Jesus tidligere har forklart kan sies om alle mennesker. Å tro på Jesus betyr her å tro på hans budskap, og det gir ifølge Jesus evig liv å være en god troende, noe som er typisk jødedom.

Kristne prøver å bortforklare dette med å motsi seg selv og bryte logikkens regler når de hevder at Jesus kan si slike ting og be til Gud fordi de hevder en enkelt Gud er tre ulike vesener samtidig. Dette er det samme som å hevde at 1 == 3 eller jorda er flat og rund samtidig. Selvmotsigelser avslører alltid uten unntak at noen lyver eller ikke forstår hva de prater om, og kunnskapsløshet kan ha vært årsaken til at enkelte av disiplene trodde Jesus var noe mer enn menneske. Evangeliet etter Johannes 17:3 skriver at Jesus selv skal ha sagt at den han tilber (Faderen) er «DEN ENESTE SANNE GUD» uten å hevde at han selv også er Gud!

I Paulus’ første brev til Timoteus 1:12 hevdes det at Jesus er Gud. I Johannes åpenbaring 22:13 vises det til at en påstått engel skal ha videreformidlet at Jesus sier: «13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden». Dette er trolig bakgrunnen for Johannes påstand om at Jesus er Gud i evangeliet etter Johannes 1:18. Formuleringen «begynnelsen og enden» gir kun mening dersom det er Guds kraft fordi denne er den samme i alle sjeler. Videre skrives noe som gjør det tydelig at dette faktisk ikke er åpenbaring fra noen engel men oppfunnet av mennesker: «14 Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. 15 Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.». Dette er uetisk hatefull gammeltestamentlig påstand om «hor og dyrker avguder».

Bibelens profetiske åpenbaringer og kommunikasjon med engler er generelt de minst troverdige deler, fordi enhver kan lyve om slikt da de ikke kan bekreftes av vitner. Det stemmer også dårlig med Jesu tidligere lære om en god Gud da dette er bygget på reglene til den hevngjerrige krigsguden Herren med hårete menneskekropp i jødedommen.

I Matteus 28:17-18 tilbes Jesus og han protesterer ikke på dette med å hevde han kun er et menneske men legger til at han er gitt all makt både i himmelen og på jorden. Dette sammen med de mange historier om at Jesus går på vannet og lager vin av vann osv. beviser at bibelen fremstiller at Jesus hevder han har overnaturlige evner men selv ikke sier han er noen Gud: «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden». Jesus var ikke gitt all makt på jorden og var helt vanlig menneske fordi han ifølge Markus 5:20 ikke forstod hvem som rørte ved klærne hans i en forsamling, noe en Gud ville visst umiddelbart. Kristne bortforklarer at han ble korsfestet ifølge samme historie med at han ofret seg selv for å ta vekk synder til andre. Dette bygger på primitive svært onde ideer fra avgudsdyrkelse om at menneskeofringer blidgjør gud(er) for hva mennesker har syndet, i strid med Jesus egen lære.

Jesus fremstilles som et godt menneske med empati f.eks. i Johannes 8:7 der Jesus stopper de jødiske skriftlærde og fariseer å praktisere de verste reglene fra jødedommen med å si den berømte setningen: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne».

Matteus 10:34 hevder at Jesus sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd». Dette er tvetydig da det ikke oppgis hvem som skal trekke sverd. Det er derfor svært kritikkverdig utsagn fordi det har blitt tolket historisk av mange kristne som at en skal drepe vantro. Utsagnet kan også tolkes som at hans lære i praksis innebærer at det skapes voldelige konflikter, uten at han direkte oppfordrer til det. Dette kan stemme med f.eks. Matteus 26:52 som skriver at Jesus sier at sverdet ikke skal trekkes i et konkret tilfelle til en av sine følgere, fordi da kan en selv falle for sverdet. Problemet er at dette kan igjen tolkes som at det er ok å angripe om faren for selv å bli drept er liten.

Jesus tok ifølge Matteus ikke avstand fra jødedommen, men snarere kom med noe som støttet den ifølge Matt 5:17-18 der han sier han ikke har kommet for å oppheve men oppfylle loven og profetene, og dette betyr blant annet drap og grusomheter mot de som bryter moselovene. Dette er årsaken til at så mange kristne (f.eks. inkvisisjonen og hekseforfølgelsene) har støttet gammeltestamentlig vold og massemord i historien. På dette punktet er bibelen selvmotsigende fordi i Paulus brev til Efeserne 2:15 skriver han at Jesus har opphevet loven med dens bud og forskrifter, noe som ikke stemmer med Paulus sine egne påstander basert på jødedommens tora 3. Mos 19:29: «Du skal ikke vanhellige din datter ved å la henne prostituere seg, slik at landet driver hor og blir fullt av skamløshet.».

På det tidspunktet moselovene var laget, fantes det ikke prevensjon eller DNA tester slik at en mann kunne risikere at hans pengearv gikk til et barn som ikke var hans eget, noe som antakelig er bakgrunnen for lovene for å holde ekteskapet hellig og 100 piskeslag for sex utenfor ekteskap ifølge sharialovene i Koranen som bygger på gammeltestamentlig jødedom.

Apostelen Paulus regnes for å ha vært den første kristne misjonær. Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Paulus ble oppdratt i en streng fariseisk (jødisk skriftlærd) tradisjon. Hans morsmål var arameisk og gresk, og i tillegg lærte han hebraisk. I ungdommen fikk han religionsundervisning fra en berømt rabbiner, Gamaliel, i Jerusalem. I Paulus. første brev til korinterne 6:18 skriver han følgende som ikke er Jesu ord men kopiert fra jødedom: «Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp».

I Markus – kapittel 1 sier Jesus etter å ha helbredet en person at denne skal bære fram offer slik Moses har påbudt, uten å samtidig si at dette utelukkende er for å ikke bli forfulgt og ikke fordi Moses hadde rett. Det kan derfor tolkes som passivt støtte til Moselovene: . 44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»

Markus kapittel 12 henviser Jesus til Moselovene og nok en gang på den måten gir passivt støtte. Det er spesielt interessant her at Jesus hevder dette ikke er en Gud for døde men for levende og derfor en menneskelig avgud fordi Gud etter definisjonen «Skaperen av alt» ville være Gud for alle, uansett om det var i himmelen eller på jorden: 26 Men at de døde står opp har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 27 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»

Lukas – kapittel 6 viser den virkelige intensjonen med det som er en fantasifull historie om Jesus – det er ikke å motivere tilhengerne til krig som i gamle testamente, men det motsatte – å lydig bli slaver, dvs. rendyrket altruisme som i praksis fungerer som en trojansk hest for de som utøver jødisk basert maktmisbruk og kontroll: 27 Men til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, 28 velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. 29 Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. 30 Gi til hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.

Matteus – kapittel 23 forklarer Jesus hvem folket skal være slaver for (jødiske ledere så fremt de følger Moselovene), noe som bekrefter at Jesus historien er en trojansk hest for jødedommen: 23 Så talte Jesus til folket og til disiplene og sa: 2 «På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne. 3 Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. Ifølge Johannes 5:46 mener Jesus at en må tro på Moses for å akseptere hans egne ord, noe som beviser at Jesus ikke bare akseptere jødedommen men også krevde at hans følgere skulle akseptere dette: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. 47 Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?»

I Johannes åpenbaring 21:8 trues alle vantro med den andre død i ildsjøen (som bør tolkes som utslettelse etter døden og ikke helvete som i noen oversettelser), og fordi disiplene var jøder har de hentet disse forestillingene fra dødsriket i mosebøkene. I Matteus kapittel 5:21, 23:33, 25:41-46 og andre steder fortelles det om Jesus som også truer med utslettelse eller straff etter døden («helvete» i noen oversettelser), men dette viser hvor lite troverdig og selvmotsigende Bibelen er fordi dette ikke stemmer med hans egen lære om tilgivelse.

1. Mosebok 3:19 sier at mennesket skal vende tilbake til støv (jord) etter sin død, noe som ekskluderer helvete. Romerne 6:7 sier at den som har dødd har blitt frikjent fra sin synd, og 1. Johannes 4:8 skriver at Gud er kjærlighet og dermed logisk umulig kan nekte noen å ha det bra etter dette livet. Fordi samme person passivt støttet moselovene er det ingen tvil om at dersom Jesus i det hele tatt eksisterte som historisk person (noe som ikke er bevist), så var han en vanlig jøde uten noe som helst evner utover det vanlige mennesker har. Jesus sa heller aldri at han var Gud selv mens han levde ifølge Bibelen, og en slik ide er så irrasjonell at det må betraktes som massepsykose bygget på ideer om hva disiplene mente.

De fleste muhammedanere og kristne anerkjenner sentrale deler av gammeltestamentlig jødedom som sannhet, noe som har fått fatale konsekvenser historisk med både katolske og protestantiske kirkes dyrking av jødedommens regler i form av hekseprosessene i middelalderen som f.eks. 2 Mos 22,18 En trollkvinne skal du ikke la leve.

Hekseprosessene
En av de verste tilfeller av ondskap verden har opplevd er heksprosessene. Ingen vet helt nøyaktig hvor mange mennesker som ble rettsforfulgt for sine påståtte trolldomskunster i Europa på 15- og 1600-tallet. Da mange kilder er kommet bort i ettertid, kan en ikke vite sikkert hvor mange det handlet om. Ifølge lærebøker, leksika og andre historiske framstillinger av hekseprosessenes tidsalder måtte flere hundretusen lide på bålet fordi rettsapparatet mente de hadde gjort seg skyldige i «trolldomskriminalitet». Noen ganger er tallet oppe i millioner av mennesker, men slike tall er tatt ut av løse luften og kan ikke bevises. Historikerne regner det for sannsynlig at nærmere 100.000 mennesker ble formelt anklaget for trolldom fra ca. 1550 – 1700. En del hekseprosesser forekom både før og etter dette, så det totale antallet kan være noe i overkant av hundretusen. Selv om «trolldomskriminalitet» var oppfattet som en av datidens mest alvorlige forbrytelser fikk knapt halvparten dødsdom. Omtrent 40.000 hekser fikk dødsstraff, noe som betydde at de ble brent på bål. I England og kolonier i Nord-Amerika var dødsstraffen henging.

Den europeiske hekseforfølgelsen var på det verste i perioden fra 1580 til 1630. I de tyske småstatene måtte omlag 20.000 mennesker bøte med livet fordi myndighetene og befolkningen mente de hadde begått djevelskap. Omfattende hekseprosesser fantes også i land som Polen, Frankrike, Sveits og Skottland. Den mest kjente og mest omdiskuterte forfølgelsen fant sted utenfor Europa. I Salem, i delstaten Massachusetts, hvor engelske immigranter hadde slått seg ned på 1620-tallet, ble 162 personer i løpet av noen måneder av året 1692 anklaget for hekseri. 19 av disse ble hengt, mens nesten like mange døde som en følge av harde fengselsopphold. Tilsvarende masseprosesser finner vi i enkelte tyske byer, i Österdalarna i Sverige fra slutten av 1660-tallet og i Finnmark i 1662/63. Undersøkelser fra Finnmark viser 137 trolldoms-prosesser mellom 1601 og 1692 – av disse endte 92 med dødsdom (herunder to som ble torturert i hjel før sakene deres kom opp). Heksejakten i Finnmark er blant de verste i Europa når vi sammenligner med det lave befolkningstallet. (hvor det bodde ca. 2000 på den tid, og var nedadgående i tiden etter).

De fleste heksene var kvinner, henimot 80%. Hekseri var en kvinneforbrytelse ikke bare i teorien, men også i praksis. Alderen til kvinnene er vanskelig å fastslå, men mye tyder på at det vanligvis var kvinner over 40 år som kom i hekseforfølgernes søkelys. I en del tilfeller finner vi imidlertid også ungjenter og tenårsjenter blant de forfulgte. Det ble ikke vist noen medlidenhet overfor slike «djevelunger». Både i Sverige og Tyskland kastet en barn på bålet, enkelte ganger sammen med sine foreldre. Et viktig moment ved datidens hekselære, demonologien, var at trolldommen gikk i arv, særlig fra mor til datter. Vi har flere historier om mødre som allerede ved fødselen hadde inngitt sine døtre til Satan.

For å forstå hvilken etikk som gjør slik ondskap som dette mulig må en gå dypere i de etiske systemer som omtaler disse emner: Psykopati og altruisme

Referanser:
Golden, Richard M.: «Satan in Europe: The Geography of Witch Hunt» i M.Wolfe (ed): Changing identities in Early Modern France , Durham 1997.

Brian Levack: «The witch-hunt in early modern Europe», New York 1995 (revidert andre utg. av en bok som kom ut i 1987). Levacks bok er så langt den beste framstillingen på området, mens Goldens artikkel er mer oppdatert når det gjelder prosessomfanget og kildegrunnlaget.

About admin

Check Also

Ideologien jødedom

Jødedom har hatt og har veldig stor innvirkning på norske lover, spesielt fordi grunnloven er …

Legg igjen en kommentar