Epistemologi

Aksistensialismen © 2023 Alpha

Symboler
Et symbol er noe lett gjenkjennelig som avgrenser noe annet, som f.eks. ordet «sol» eller tegning av en sol som begge henviser til det samme. Tenkning betyr å bevisst behandle symboler ved hjelp av forestillinger. Vanligvis tenker en med symboler i det språket en kommuniserer med, eller en bruker symboler som på en enkel måte avbilder de tingene en tenker på. Ordet stjerne refererer akkurat til det samme som tegningen av en stjerne, men det er veldig upraktisk om en skulle tegne alle symboler, og umulig å tegne ting som ikke kan observeres.

Fornuften
Fornuften er den egenskapen som gjør en i stand til å tenke, og brukes først og fremst til å identifisere ting (finne ut hva ting er), og integrere (sette sammen) dette med annen kunnskap uten at det blir selvmotsigende. Å være fornuftig betyr å tenke fornuftig i denne filosofi.

• En prosess er noe en ting gjør, dvs. aktuell generering (påvirkning,
  endring, produsering).
• En funksjon er noe en ting kan gjøre (potensiell generering).
• Et objekt er en avgrensing av aktuelle ting, f.eks. et eple som eksisterer på et gitt tidspunkt i akkurat den tilstanden det er i da (med posisjoner til alle partikler).
• En mengde er en avgrensing av aktuelle eller potensielle/mulige
  ting. Disse trenger ikke nødvendigvis å eksistere på et tidspunkt som objekter, men om de hadde gjort det ville de ha passet inn i avgrensingen. F.eks. mennesket er en mengde som er en avgrensning av alle mulige tilstander til mennesker, ikke bare tilstandene på et gitt tidspunkt (dvs. objekter), men alle i fortiden og alle mulige i fremtiden. Mengde er derfor en langt videre avgrensning enn objekt. Ordet objekt brukes ofte feilaktig som synonym til mengde.
• En essensiell avgrensning er grunnleggende likheter som eksisterer for flere ting, men i forskjellig grad (den spesifikke grad ignoreres). Med essensielt menes noe som forklarer mest mulig av de øvrige egenskapene. Selv om alle personer har evnen til å le er ikke dette en essensiell egenskap, fordi det er en død ende uten at en kan trekke flere slutninger. Evnen til å tenke er derimot en essensiell egenskap som sier en veldig mye, f.eks. at en kan diskutere, skrive bøker, skape alt fra materielle ting til å skrive filosofiske teorier.
• Et begrep er en avgrensing av alle mulige ting med samme essensielle likheter. Et begrep er altså en type mengde, fordi en avgrenser muligheter. Det har vært vanlig i filosofihistorien å feilaktig blande sammen begreper med det essensielle, slik at begrepet da ikke inneholder mer enn det essensielle og er totalt ubrukelig. Uten begreper er det umulig å trekke slutninger om hvordan virkeligheten faktisk er, fordi det krever at en identifiserer essensielle egenskaper som en kan trekke konklusjoner av.
• En definisjon er å sette et ord til å symbolisere og dermed avgrense en mengde. Når en definisjon avgrenser et begrep kalles det en realdefinisjon. Mer eller mindre tilfeldige mengder (også kalt «flytende definisjoner» fordi det de avgrenser er så tåkete) avgrenses med nominaldefinisjoner. Realdefinisjoner er de eneste som kan brukes til å trekke konklusjoner om eksisterende ting, fordi de er de eneste som identifiserer essensielle egenskaper til disse.

Meningsfulle presise definisjoner
Da en definisjon bare er ordforklaring og ingen påstand kan den ikke være feil om den avgrenser det en vil at den skal avgrense.

En sirkeldefinisjon inneholder det ordet som skal defineres i selve definisjonen og derfor refererer til seg selv i det uendelige uten at en noen gang kommer fram til noen mening. Dette er derfor alltid meningsløs definisjon da den aldri avgrenser noe som helst. Udefinerte symboler for ting er meningsløse. Ufornuftige mennesker bruker ikke bare sirkeldefinisjoner men også nominaldefinisjoner og tåkelegger språket for at ingen skal forstå hva de snakker om. Det er derfor vanskelig å angripe dem fordi ingen skjønner hva de mener. Selv forsvarer de seg med å være uenig i andres presise og meningsfulle definisjoner fordi da er det mulig å tenke logisk. Nominaldefinisjoner er ubrukelige i logisk filosofi, og en diskusjon om filosofi må bygge på realdefinisjoner med presis mening fordi filosofi krever at en vet hva en snakker om.

De som er tilhenger av upresise definisjoner er ute av stand til å tenke logisk fordi de mener at en ords betydning er hva de føler ordet betyr og kan endres når som helst tilfeldig. Dermed blir det praktisk talt umulig å bygge opp et tankesett der ideer er logisk integrerte med hverandre og hele personligheten blir bare tilfeldige følelser og selvmotsigelser. Dersom en i matematikk setter som premiss at x er lik 1, og så skal regne ut hva x+1 er for noe, så er det umulig å trekke riktig slutning at det blir 2 dersom en før slutningen plutselig bestemmer ut fra egne følelser at x er lik 9 og ikke 1 som var premisset.

Logikk
Ordet logikk er et av verdens mest misbrukte ord og taes ofte til inntekt for tro, religiøs fanatisme og annet som ikke har noe som helst med dette å gjøre. Definisjonen til logikk ble først formulert av Aristoteles som grunnla dette faget. Aksistensialismen har en mye klarere formulering enn Aristoteles sin, men betyr det samme.

• Logikk er prinsipper for å tenke i overensstemmelse med grunnprinsippet om at en ting er det en ting er, selvmotsigelser er umulig, eller presist skrevet: A er lik A. Induktiv logikk er prinsipper for hva som sannsynlig er i overensstemmelse med A er lik A, mens deduktiv logikk er prinsipper for hva som 100% sikkert er i overensstemmelse med A er lik A. Induktiv logikk forutsetter en teori som ikke er deduktivt motbevist og som skal forklare noe, samt vurderinger av sannsynligheter for og imot at den er sann eller usann. En logisk slutning er en slutning som er i overensstemmelse med logikkens prinsipper.
• Sannhet er utsagn som er i overensstemmelse med logikkens grunnleggende prinsipp om at A er lik A.
• Bevis er logisk slutning for å avgjøre om noe er (evt. sannsynlig) sant eller usant.
• Viten er kunnskap som er bevist.
• Begrunnelse er årsaksforklaring eller bevis. Ordet er tvetydig.
• Riktighet betyr i overensstemmelse med en gitt referanse (noe en sammenlikner med). Dette kan f.eks. være logikkens, vitenskapens, eller religionens prinsipper.

Intelligens er evnen til å tenke logisk
IQ er matematisk intelligens og bygger i stor grad på evnen til å kjenne igjen mønster slik som kunstig intelligens fungerer. Å finne system i mønster er svært effektivt for å skape statistisk sannsynlighet for at noe er korrekt, slik som f.eks. automatisk kjøring av biler, men det gir ikke i seg selv noen garanti for at løsningen er korrekt. IQ tester er ofte konstruert for å teste hvor fort man løser matematiske oppgaver, så korttidshukommelsen blir avgjørende. Singapore, Hong Kong, Taiwan, Sør Korea, Japan og flere steder i Kina scorer best i verden på slike IQ tester.

Evnen til å gjenkjenne mønstre fungerer ikke for en rekke typer kompliserte oppgaver der man må tenke for å løse et problem. Skal man effektivt teste noen for ekte intelligens og ikke simulert «kjenne igjen mønster» må man bruke tilfeller der noe kommer i konflikt med følelser samtidig som to ting likner på hverandre og derfor lett kan blandes for de som kun bruker mønster-gjenkjenning som metode. Den letteste metode er å bruke ord som betyr ulike ting i ulike sammenhenger og så sjekke om personen sauser sammen de to sammenhengene, spesielt for tema som er emosjonelt sensitivt. F.eks. kan ord som nasjonalisme, ekteskap, rasisme, kapitalisme, liberalisme, islam osv. brukes for å trigge slike feil da disse ord ofte brukes om ulike ting.

Logiske tenkefeil
Røykteppe, også omtalt som Red Herring på engelsk

En person prøver å argumentere for eller imot en sak ved å trekke inn en irrelevant sak og argumentere for eller imot denne isteden. Formelen er følgende:

1. Emne t1 er under diskusjon
2. Emne t2 introduseres under dekke av å være relevant for emne t1
3. Emne t1 er forlatt og kun t2 diskuteres deretter

Typisk eksempel: En person argumenterer for at voksne mennesker må bestemme over egen kropp når det gjelder prostitusjon pga den generelle retten til å bestemme over eget liv. Motstander av dette bekjenner seg til politikk som bygger på religiøse forbud mot prostitusjon klarer ikke motsi argumentet om å bestemme over egen kropp, og prøver derfor å avspore diskusjonen til å handle om noe som er irrelevant – personer som tvinges til prostitusjon. At det i noen tilfeller skjer tvang er ikke relevant for det generelle prinsippet om retten til å bestemme over egen kropp som var det som var begrunnelsen for emnet som ble diskutert. Denne logiske tankefeil brukes praktisk talt alltid av de som er for religiøse forbud og kan brukes til å lure folk til å godta hva for helst av religiøs tvang ved å introdusere et irrelevant emne. F.eks. kan en på tilsvarende måte argumentere for at alle kvinner må tvinges til å gå i burka fordi det å vise kroppen øker sjansen for å bli voldtatt. Dette har fortsatt ingen relevans for retten til å bestemme over egen kropp og kle seg som en måtte ønske.

Stråmannen, også omtalt som Straw Man på engelsk

En person ignorerer en annens faktiske meninger eller de beste argumentene og erstatter med andre meninger eller kun de dårligste argumentene og ignorerer de beste. Formelen er følgende:

1. Person p1 har mening c1
2. Person p2 presenterer mening c2 (som er forfalsket eller lite relevant mening til c1).
3. Person p2 angriper c2
4. Derfor c1 er usann, evt. ond, urettferdig osv.

Typisk eksempel: En person som har onde hensikter ønsker å putte andre i en politisk bås der denne ikke hører hjemme. Dersom noen fremlegger argumenter om at f.eks. moselovene i gamle testamente og dermed jødedommen strider med menneskerettighetene, så vil en kunne sette personen i bås med nazister som vil utrydde jøder. Stråmannen her er ganske åpenbar – kritikken var rettet mot religiøs ideologi og ikke jøder som etnisk gruppe, og handlet om å støtte menneskerettigheter snarere enn å krenke dem som det å utrydde jøder ville vært. Det er helt normalt at religiøse bruker slik stråmann fordi de ikke kan motsi religionskritikk og derfor lyver om at den som fremsetter slik kritikk har helt andre meninger enn denne faktisk har. Stråmannen brukes svært ofte av kommunister for å demonisere politiske motstandere som har rasjonelle argumenter, i særdeleshet nasjonalister.

Assosiert skyld, også omtalt som Guilt by Association på engelsk

En person prøver å argumentere imot en sak ved å peke på at personer denne ikke liker er tilhenger av saken. Formelen er følgende:

1. Emne t1 er under diskusjon
2. Det påpekes at person P som mislikes støtter t1
3. t1 erklæres som usann pga. P sin støtte.

Typisk eksempel: Emnet nasjonalisme diskuteres. En person finner ikke feil i argumentene og påpeker derfor at Hitler støttet nasjonalisme og derfor er nasjonalisme feil. Den logiske feilen kan brukes mot enhver type mening – det er lett å finne personer som er mislikt som støtter nesten hva som helst av ideer. Denne feil brukes praktisk talt alltid av venstresiden i norsk politikk for å koble moderate nasjonalister til nazister med ekstremistiske holdninger. Det samme kunne høyresiden gjort – koble alle på venstresiden til kommunister, eller en kunne koble alle sosialister feilaktig til nazister fordi nazisme er en form for sosialisme som kalles nasjonalsosialisme.

Feil kobling, også omtalt som Joint Effect på engelsk

En ting påpekes å være årsak for en annen mens det i virkeligheten er en bakenforliggende årsak til begge. Formelen er følgende:

1. Emne t1 og t2 er normalt koblet men ingen tredje årsak blir undersøkt
2. Derfor t1 er årsak til t2

Typisk eksempel: En person som er imot cannabis argumenter med at narkotikahandel ofte medfører mye annen kriminalitet som f.eks. mafiavirksomhet og derfor bare påpeker symptomene men ikke den bakenforliggende årsak til både ulovlig narkohandel og annen kriminalitet – nemlig at det er forbudt. Fjernes forbudet vil de kriminelle ikke kunne selge noe fordi alle kjøper fra lovlige kilder. Samme argumentasjon kan føres for prostitusjon som ofte medfører kriminelle bakmenn som skaffer ulovlige bordeller til jentene og mange ganger er voldelige mot dem også. Om en ignorerer de bakenforliggende årsaker – om det er forbudt å drive bordell på lovlig måte så vil en ikke oppdage den virkelige årsaken til at halliker tjener penger på dette som er ene og alene pga. statlige forbud mot bordellvirksomhet. Andre eksempler som ofte brukes er når staten ønsker å innføre økonomisk forskjellsbehandling for å gifte seg med å loggføre de som har gjort dette i et register og så etterpå benekte at de økonomiske konsekvensene i ettertid skyldes at noen har giftet seg ved kun begrunne det kun ut fra at de finnes i dette registeret. Tilsvarende kunne en opprette register over alle som ikke er hvite og gi dem høyere skatter med det påskudd om at de står i register med navn X og ikke fordi landet har rasistiske lover.

Sirkelbevis, også omtalt som Begging the Question på engelsk

Dette er en feil der premissene inneholder en påstand om at konklusjonen er sann, dvs. en forutsetter det en skal bevise. Formelen er følgende:

1. Premissene til et utsagn inneholder konklusjonen
2. Derfor er konklusjonen sann

Typisk eksempel: Bibelen hevdes å være en sann bok fordi Moses påstås å ha fått informasjonen direkte fra Gud. Problemet her er at historien om Moses forutsetter at bibelen er en sann bok. Dersom bibelen var usann ville også historien om Moses også være usann og dermed er argumentet om Moses ugyldig. Alle som er ute av stand til å forstå logikk bruker dette argumentet og det er flere milliarder mennesker som til stadighet bruker sirkelbeviser for å støtte sin sak. I praktisk talt alle tilfeller vil vedkommende fortsette å bruke samme logisk tenkefeil med viten og vilje om at de manipulerer andre mennesker.

Skjult premiss, også omtalt som Slippery slope på engelsk

Et argument om at det ene medfører det andre er ugyldig fordi sammenhengen er ikke bevist. Feilen brukes ofte av politikere for å lure folk til å godta politiske tvangstiltak. Ofte identifiseres slik feil med å definere ordene en bruker for å skape klarhet i saken. Feilen har følgende form:

1. Handling e1 har forekommet (eller vil eller kan forekomme)
2. Derfor vil handling e2 alltid skje.
3. Derfor må e1 forkastes, unngås eller få juridiske følger fordi e2 er uakseptabelt eller finnes lovregulering for.

Typiske eksempler: At en person velger nasjonalisme som ideologi medfører ikke at personen nødvendigvis blir rasist senere av den grunn, og det kan være slik at noen blir rasist fordi de ikke respekterer menneskerettighetene og ikke fordi de er nasjonalister. Et annet eksempel er der det påstås at prostitusjon medfører vold mot kvinner, selv om det åpenbart er slik at volden kan øke som konsekvens av omgang med svært mange menn og ikke fordi det foregår en betaling. Et tredje eksempel er der en vil forby pornografi fordi en hevder det medfører overgrep mot kvinner, der det kan være slik at overgrep kan ha kulturelle eller genetiske årsaker og skje uansett i like stor grad enten det finnes pornografi eller ikke. Et fjerde eksempel er der noen vil forby cannabis fordi de hevder dette medfører bruk av sterkere stoffer senere, der det kan være slik at det er alkoholmiljø som øker denne sjansen og ikke cannabis.

Forurenset ord (tåkespråket), typisk i form av for vid definisjon som er Too Broad på engelsk

Denne logisk feil er den mest alvorlig av dem alle og fungerer slik at et ord tillegges feil betydning eller flere betydninger enn hva som var ordets opprinnelige mening. I mange tilfeller i form av sirkeldefinisjon der ordet som skal defineres er del av selve definisjonen, noe som gjør hele definisjonen meningsløs siden ordet jo ikke har noen mening før det er definert. Formelen er følgende:

1. Emne t1 bruker ordet C og dennes definisjon avgjør om t1 er sann eller usann
2. Person p1 endrer definisjonen på C slik at påstanden får ønsket sannhetsinnhold.
3. t1 påstås å være sann, evt usann

Typisk eksempel: En person ønsker å trekke slutninger som er usanne om månen og derfor omdefinerer «ost» til også å inkludere alt som er rundt og gult. Dermed blir månen en gul ost. Den letteste måten å avsløre om noen gjør denne tankefeilen er å undersøke om de definerer et ord ut fra hvordan ordet misbrukes av en gitt gruppe isteden for ordets formelle definisjon som ofte har vært brukt i 100 år eller mer. Denne feilen er grunnlaget for all hjernevask – fordi mennesker tenker med språket. Dersom ordene er uklare så tenker folk tilsvarende uklart og klarer ikke trekke logiske slutninger. I tillegg brukes stråmannen som supplement til den feilaktige definisjonen i slike tilfeller for å sikre seg at manipuleringen blir blanding av forurensede ord og løgner.

I matematikkbøker er det helt normalt å forurense ordene i språket for å manipulere leseren til å tro på den samme virkelighetsoppfatning som forfatteren av boken. Det beste eksempel på dette er når det vanlige ordet sum i språket (som betyr å legge sammen tall med + tegn mellom) utvides til også å inkludere det som en sum nærmer seg men ikke kan nå fordi det ikke er endelig antall ledd som skal summeres. I matematikk er det et eget ord for dette som kalles grenseverdi og det å sette ordet sum til å inkludere slike er å hjernevaske leseren til å ikke trekke riktige slutninger om virkeligheten fordi leseren vil da blande sammen summering etter normal språkbruk og grenseverdien til en sum som ikke kan avsluttes i tid. Dermed trekkes den feilaktige slutningen om at den faktisk kan avsluttes i tid fordi den beskrives som en sum og ikke bare som en grenseverdi til en sum som kun kan nærmes og ikke nås.

Ifølge tidligere KGB offiser Yuri Bezmenov: The most efficient methods of demoralization is semantic manipulation of population, or  word pollution, whereby the normal true meaning of the words and traditionally accepted  meanings are being gradually replaced by Orwellian type surrogates, partly or totally opposite to the reality.

Er lik, er lik del av, settes lik
Ordet «er» er tvetydig i det vanlige språket fordi det ikke skiller mellom «er lik» og «er en del av». Merk at sistnevnte betyr ikke «er delvis lik». At «a er tusen» burde tolkes slik at begrepet a er lik begrepet tusen, dvs. begge ord betyr det samme (synonymer). «En gulrot er en grønnsak» bør tolkes slik at gulrot er lik del av begrepet grønnsak som en undermengde av denne. Således dannes et hierarkisk system av begreper hvor den ene er del av den andre. Det som er del av en mengde er også del av alle mengder høyere opp i hierarkiet. Gulrot er f.eks. del av begrepet grønnsak, men også del av begrepet mat. Ikke bare mengder, men objekter kan deles opp hierarkisk. En gulrot på et gitt tidspunkt (dvs. et objekt) kan være del av en kurv med grønnsaker, men også del av innholdet i et kjøleskap på samme tidspunkt.

Ta et gitt eple E1. E1 er et begrep (dvs. en mengde som er en avgrensning av alle mulige tilstander til E1) og ikke et objekt (som bare er en avgrensning av en enkel tilstand), om en da ikke eksplisitt sier at det dreier seg om et objekt på et gitt tidspunkt. Det er tross alt meningen at en skal snakke om samme eple E1 selv om f.eks. fargen endrer seg. Et objekt til begrepet E1 kan en kalle E1t, der t varierer med tidspunktet. For hvert nytt tidspunkt får en nytt objekt (endret partikkelstruktur), men det er fortsatt samme begrep E1 fordi denne er definert uavhengig av f.eks. fargeendringer. Mange personer blander objekter med mengder, og trekker slutningen at fordi det er samme eple E1 på flere forskjellige tidspunkter er også objektene som er en del av begrepet E1 (dvs. alle aktuelle tilstander til E1 på hvert enkelt tidspunkt) hele tiden de samme.

Hvis C er en mengde som er en avgrensning av mange mulige tilstander, A er et objekt på tidspunkt 1, og B er et objekt på tidspunkt 2, er A ulik B, selv om både A og B er del av C. Å påstå at A er lik B siden begge er i C er å gjøre en logisk feil. Dette har faktisk vært et stort filosofisk problem gjennom tidene der en har stilt seg spørsmålet om hvordan det kan ha seg at en snakker om samme menneske, når dette vitterlig endrer seg hele tiden både fysisk og psykisk. Det er samme begrep, f.eks. Lise som er en avgrensning av alle mulige tilstander til dette mennesket, mens objektene, dvs. alle tilstander til Lise på hvert enkelt tidspunkt ikke er de samme.

Sammenblanding av de to tolkningene av ordet «er» illustreres under med eksemplet hvor den feilaktige konklusjonen er at Nille er en sten;

«=» betyr «settes lik». Sett A = Nille, B = En sten, og C = flyveudyktig:

(Nille) er (flyveudyktig) (En sten) er (flyveudyktig)	A er C  B er C
(Nille) er (en sten)	A er B

Her settes A = objektet E1-1 på tidspunkt 1, B = objektet E1-2
på tidspunkt 2, og C = begrepet E1:

E1-1 er E1 E1-2 er E1	A er C B er C
E1-1 er E1-2	A er B

Den siste konklusjonen betyr at E1-1 er samme objekt som E1-2. Dette er nøyaktig like logisk som at Nille er en sten. Hvilken feil er gjort her? «er» over betyr ikke «er lik», men «er en del av». Den riktige tolkningen av «er» blir slik at eplet E1 er en avgrensning av forskjellige objekter som har samme essensielle likheter, dog i forskjellig grad. De som hevder at en kan observere at objekter forflytter seg, vet ikke forskjellen på objekter og mengder. Hvis en mener det er samme objekt på to forskjellige tidspunkter, må en nødvendigvis trekke den feilaktige slutningen at objektet har forflyttet seg. Objektforflytning er ikke det samme som mengdeforflytning. Førstnevnte betyr at det er samme objekter på to forskjellige tidspunkter, men ulik posisjon. Sistnevnte betyr at nye objekter som del av samme mengde har erstattet de gamle. I metafysikken vises det at det finnes logiske forklaringer uten at objektforflytning trenger å eksistere.

Slutningene «steiner kan ikke fly», «når det regner blir en våt om en er lenge utenfor uten beskyttelse» osv. er induktive slutninger. Selv om en har blitt våt i nevnte tilfelle hver eneste gang det har regnet, og en kan forklare hvorfor, er det ikke 100% sikkert at en blir våt hver gang i frem-tiden. Det kan tenkes at ingen regndråper treffer en, men sannsynligheten er så stor at en kan trekke konklusjonen at en blir våt. En deduktiv slutning er derimot helt sikker ut fra en gitt forutsetning. Hvis A er lik C og B er lik C medfører det bokstavelig talt 100% sikkert at A er lik B. Matematikken er et deduktivt system, og årsaken til at den har overlevd i tusenvis av år er at dens slutninger er helt sikre.

I et logisk språk bruker en ikke ordet «er», men egne symboler (f.eks. == ) for «er lik» eller «er en avgrensning av det samme», mens andre symboler brukes for «er en del av». Merk at «A» betyr symbolet A, mens A betyr den tingen dette symbolet refererer til (meningen). I dataspråk som f.eks. PHP må en skrive === eller !== for å sammenlikne identiske variable, da == eller != kun sammenlikner verdiene av variabelen og ikke også type.

«A er en del av B» brukers i forbindelse som f.eks. at en arm er en del av menneske. «A er lik B» og «A er lik en del av B» skal tolkes slik at både A og B skal avgrenses på samme tidspunkt, da symbolene «A» eller «B» kan avgrense ulike ting på ulike tidspunkt slik at A er ulik B eller A er ulik del av B kan bli gjeldende. Et utsagn kan være del av mengden antatt riktige utsagn på et tidspunkt, men antatte gale utsagn på et annet tidspunkt. Eksempler på logisk deduktive (sikre) konklusjoner/implikasjoner/følger (streken kan alternativt skrives som pilen =>) kan leses ut fra mulighetene
under:

A er lik C B er lik C	A er lik C B er del av C
A er lik B A er ikke del av B	A er ulik B A er ikke del av B
A er del av C B er lik C	A er del av C B er del av C
A er ulik B A er del av B	Konklusjon umulig
A er lik B B er lik C	A er lik B B er del av C
A er lik C A er ikke del av C	A er ulik C A er del av C
A er del av B B er lik C	A er del av B B er del av C
A er ulik C A er del av C	A er ulik C A er del av C

Det er utallige andre formler for logiske slutninger. F.eks. har en:

Hvis A så B (A => B) Ikke B (!B)

Ikke A (!A)

Dette kan også skrives slik:  (A => B) => (!B => !A). Formelen viser f.eks. at hvis følgende til en mulig hendelse ikke har skjedd, så har ikke hendelsen skjedd enda. Her må en merke seg at !A betyr ikke her «alt som ikke er A», fordi ordet «ikke» avgrenser ingenting. Om en sier det ikke er suppe i tallerkenen sier en ikke at resten av verden er der.

Det er meget viktig å merke seg formler som er logisk feilaktige, men som ofte fremsettes som korrekte: (!A => !B) => (A => B) er eksempel på en slik. Dette betyr at hvis en hendelse bare skjer når en annen hendelse skjer, så er den ene årsaken til den andre, noe som er direkte feil fordi det er mange andre ting som kan være årsaken. F.eks. det faktum at ingen kriger på jorda ville skjedd om jorda ikke fantes, betyr ikke at jorda er årsaken til alle kriger.

Hva er så beviset for at A er lik A? De fleste tenkere fra Aristoteles til vår tid har hevdet at dette er en selvinnlysende sannhet som ikke kan bevises, men som alle bevis og slutninger bygger på. Å hevde at A er ulik A, er å avgrense A fra seg selv uansett hva A er. Dermed er ikke A noe som helst, og av ingenting kan en ikke trekke noen slutninger. Det er fullstendig meningsløst å snakke uten å snakke om noe. Å påstå at noe meningsløst har noen mening (f.eks. at det eksisterer) er å benekte at det meningsløse er meningsløst, hvilket strider mot prinsippet om at A er lik A. Før en undersøker om noe er logisk må en altså undersøke om det er meningsfullt. Setningen «dette utsagnet er usant» er eksempel på noe som er meningsløst. Uendelig direkte eller indirekte selvreferanse til utsagn er meningsløst i alle sammenhenger, fordi en kommer aldri fram til noen mening. At noe blir rett hvis en antar det er galt, og omvendt betyr at det er meningsløs selvreferanse.

A er lik A medfører at A er lik A og bare A. Å si at A er lik A og B der A er ulik B er det samme som å si at A og B er noe annet enn bare A (ulikt A). Dette betyr at A er ulik A som strider mot grunnprinsippet om at A er lik A.

Som Aristoteles har skrevet er en person som mener at selvmotsigelser er gyldige intet annet enn en plante uten fornuft og tenkeevne, og kan betraktes som en maskin som en ikke kan diskutere med.

En statistisk undersøkelse av 303 menn og 101 kvinner i datamiljø i alderen fra over 16 – ca. 30 foretatt av forfatter av denne filosofi basert på spørsmålene hvor en skulle vurdere % enighet (0-100) for to påstander som i prinsippet er identiske men bare formulert på to ulike måter:

• Selvmotsigelsen kan være gyldige i teori og/eller praksis.
• En ting (f.eks. hva som er etisk rett ) er ikke alltid det en ting er, f.eks. blant annet fordi selv om det er etisk galt å stjele, så kan det i noen situasjoner allikevel være etisk rett å stjele om det kan redde manges liv.

Tabellen under viser at det er praktisk talt ingen forskjeller mellom kvinner og menn (ulikheter kan skyldes for få kvinner) når det gjelder deduktive slutninger der det ikke kommer i konflikt med spesifikke kulturelle påvirkninger på følelsene. Det er i denne undersøkelsen bare ca. 2% som mener at A er lik A, og siden dette har ingenting med datamiljøets meninger å gjøre, kan en med stor sannsynlighet si at disse tall er grovt representative for hele kulturen. Verdens vanligste logiske feil som alle gjør mer eller mindre er altså å blande sammen følelser og det som ikke er følelser. Det medfører at en lar seg styre av følelser og ikke fornuften (å være objektiv betyr at en ikke gjør denne feilen).

Hvis en får en positiv følelse av å tro at en ting er noe annet enn det den er, så tror en det (ønsketenkning). Et mulig resultat av denne feil er at en tror følelsene sine eksisterer utenfor en selv som del av de ting en sanser, slik at disse blir hva en «føler de er». Dermed mener en f.eks. at prinsippet om at A er lik A bare er en følelsesytring. Den viktigste metoden for tenke logisk er å avgrense følelser fra det som ikke er følelser. Først når følelser kommer i konflikt med fornuften avsløres denne evnen. For å forstå hvor viktig det er å tenke logisk må en lære hva ulike typer kroppslig smerte er (også det som tar lang tid å glemme) for å unngå å påføre seg selv eller andre ulykke.

Resultatet av det svaret som avvik mest fra logikken for hver enkelt:

Gruppe som svarte ca.	Menn	Kvinner
0	2.6%	2.0%
1-10	0.3%	1.0%
10-20	0.0%	0.0%
20-30	1.0%	0.0%
30-40	0.0%	0.0%
40-50	7.6%	9.9%
50-60	2.3%	0.0%
60-70	1.7%	0.0%
70-80	11.2%	11.9%
80-90	6.3%	5.9%
90-100	60.1%	60.4%

Følelsenes makt over fornuften
Psykose (og massepsykose) er med vilje å forkaste det faktum at en ting er det en ting er (A er lik A), dvs. forkaste fakta med vilje og isteden hevde at ting er hva en «føler de er». Det er bare følelsene som her setter grensen for hvor mye en skal forkaste det logiske, og derfor kan alle som ikke har forstått at en aldri skal gjøre dette, bli manipulert sakte men sikkert over lengre tid til å mene nesten hva som helst. Massepsykosene som omtales i politisk filosofi er et godt bevis på at det er nettopp dette som skjer i praksis. En psykose er som et dødelig virus. Den sprer seg og river med seg flere og flere meninger over tid. Til slutt blir det umulig å vende tilbake til fornuften igjen, fordi følelsene har tatt kontrollen fullstendig.

Professor Ragnar Fjelland skriver i sin bok om vitenskapsteori:

Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse fakta skal tolkes, hvilke konklusjoner en kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller i det minste innenfor en vitenskapelig skole. Vi kan gå enda et skritt lenger og si at paradigmet representerer en måte å tenke og se verden på. En kan også si at paradigmet danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt blir det ikke stilt spørsmål ved rammene for denne typen vitenskapelig virksomhet. Paradimet for en vitenskap er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, nøyaktig på samme måte som barn lærer normer og regler. De danner rammen om det sosiale liv i samfunnet, og det sosiale liv foregår normalt innenfor rammen av normer og regler. Å stille spørsmålstegn ved et vitenskapelig paradigme vil da også normalt bli oppfattet på samme måte som når et samfunnsmedlem stiller spørsmålstegn ved normer og regler i samfunnet. En person som f.eks. i et demokratisk samfunn stiller spørsmålstegn ved demokratiet berettigelse, vil normalt ikke bli møtt med motargumenter. Vedkommende vil snarere bli støtt ut av fellesskapet.

En psykotisk avviser ikke det logiske hele tiden i likhet med at en tyv ikke må rane alle banker for å være tyv. Poenget er at den psykotiske forkaster sannheter når det passer denne. Er det en kake på et bord og en ønsker at det skulle være en bok, hevder en at det er en bok, og er det en bok der så hevder en kanskje at det er en kake. De mest psykotiske prøver endog å spise boken. Dette er den rake motsetningen til logisk tenkning, der det grunnleggende prinsipp er at en ting er det en ting er. Når en på denne måten forkaster at A er lik A kan en ikke korrigere sine feil, og en vil lett miste kontakten med de virkelige forhold. Dermed konstruerer en ofte sin egen psykotiske «virkelighet». Den psykotiske uttrykker bare følelsene sine, og har liten innsikt i hva det er han/hun sier.

Følelsenes makt og redsel
Angst er overdrevet redsel for noe. Dette er ofte en direkte følge av at en feilaktig identifiserer en ting delvis som om det var følelser og ikke som hva tingen faktisk er. I reklame og politisk propagandateknikk bygger en ofte på følelser som kobles til ønskete ting slik at disse blir feilaktig identifisert som noe annet enn det de er. Hvis en er redd for en person med langt hår, og feilaktig blander identiteten til personen (hva denne er) sammen med redselsfølelsen, kan «langt hår» få sin del av følelsen. Følelsen vil dermed lett hoppe over på andre personer med langt hår, men ellers fullstendig ulike egenskaper. Siden en identifiserer ut fra følelser og ikke faktiske egenskaper, vil en også bli redd for de andre personene. Greier en å avgrense følelser fra ting som ikke er følelser vil en programmere bevisstheten sin korrekt, og utskriften fra bevisstheten blir dermed følelser som ikke flyter fra noe til noe annet hvor de ikke hører hjemme.

Det er her viktig å forstå forskjellen på indirekte angst og direkte angst (denne forskjellen er det praktisk talt ingen som kjenner til – begge deler kalles for angst). Direkte angst kan alltid begrunnes ut fra redsel for å bli skadet av noe som faktisk kan skade en selv om sannsynligheten er forsvinnende liten. Merk at det å bli skadet her inkluderer både fysisk og psykisk skade. Kroppen til mennesket har instinkter som kan utløse redsel automatisk når en møter situasjoner som kan ha betydning for overlevelse. Dette gjelder f.eks. redsel for edderkopper. Selv om sistnevnte i de fleste tilfeller ikke kan skade kroppen fysisk, er kroppen programmert til å reagere med ubehag på dette.

Å spise en teskje salt er heller ikke fysisk skadelig, men det er ubehagelig. En kan dog påvirke disse instinkter slik at en ikke blir redd for f.eks. edderkopper eller slanger. Redsel for dette er ikke indirekte angst, fordi en vet hvorfor en er redd for disse krypende – de er fysisk sett ubehagelige og det ligger programmert i ens kroppslige natur at en skal reagere slik. Hadde en derimot vært redd for noe som ikke er fysisk ubehagelig, som f.eks. gummistøvler, en hatt, store åpne plasser osv, er det indirekte angst.

Både indirekte og direkte angst er redsel, men de er i tillegg overdrevet fordi en har fokusert for mye på det som en er redd for av en eller annen grunn som kan f.eks. skyldes matallergier eller ubalanse i vitaminer og mineraler (ref: Dr. David L. Watts: Trace elements and other essential nutrients, Clinical applications of tissue mineral analysis, 1995).

For indirekte (men ikke direkte som er langt mer sjeldent) angst tilfellet har en fokusert for mye, men ikke tenkt mye nok over det en er redd for en kortere periode, slik at det bare blir kjedelig uten følelser. Dette betyr at når en først blir konfrontert med en uønsket følelse kan den virke skremmende, men en kan venne seg til den om en ikke prøver å flykte unna den. Tenker en lenge nok over følelsen mister den ofte sin effekt, på lik linje med hvis en ser mye vold på TV så blir det til slutt en vanesak, uten at det gir noen skremmende følelsesmessig reaksjon.

Indirekte angst er overdrevet redsel og tar utgangspunkt i at en tenker feil (å finne de objekter som er identifisert feil kan hjelpe), mens direkte angst ikke skyldes dette. Direkte angst er ikke som indirekte der en praktisk talt alltid kan redusere eller fjerne angsten med gradvis eksponering (tilvenning med fysisk kontakt) for det en er redd for. Spesielt er direkte angstfobier problematisk i sjeldne tilfeller dersom eksponeringen kan frembringe traumeliknende tvangstanker i ettertid som ikke gir seg på mange måneder, og der erfaring tilsier at eksponering over lang tid (måneder eller år) øker angsten for problemet. Slike tilfeller omtales aldri i psykologien fordi problemer som ikke finnes løsning på ikke gir psykologer status eller penger, og likner på de problemene som finnes innen legemiddelindustri der dyre medisiner med dårlig virkning øker profitten.

Hallusinasjoner
Drømmer er automatiske flate (mono) forestillinger som befinner seg i et transparent lag foran sanseinnhold som har dybde (stereo). En del personer har hallusinasjoner (som i praksis kan forklares som drømmeinnhold i våken tilstand) der de f.eks. hører ikke-fysiske stemmer i våken tilstand pga. økt aktivitet i noen få av hjernens dopaminsignalveier ifølge enkelte hypoteser uten at dette er bevist i år 2015.

I tilfellet stemmer som er det vanligste er det normalt å skille mellom drømmeveseners automatiske korte og tilfeldige fraser av tekst, ens egne tanker og en kombinasjon av begge som er automatiske tanker fra underbevisstheten som er resultat av tidligere tanker. Om en person har aggressive tanker tidligere kan disse automatiske tankene være truende ovenfor en selv eller andre, og mennesker kan selve velge om de vil gjøre det tankene sier eller ikke.

Statistikk basert på menn i alder over 18 år i de større byer i Norge:

Elektromagnetisk stimulering av den delen av hjernen som tar for seg visuell hukommelse og sansing kan frembringe slike fenomener for de fleste mennesker i våken tilstand. Dr. Michael Persinger er en neurolog ved Laurentian Universet i Studbury, Ontaria, Canada og forsker på neuropsykologi. I en forsøk med en motorsykkelhjelm påmontert elektroder ble deler av hjernen stimulert slik at ca. 80% mennesker fikk hallusinasjoner av alt fra demoner til møte med avdøde mennesker, kort sagt alt mulig rart som kan skje i drømmer.

Nøyaktig samme fenomen kan også tilstanden søvnparalyse (sleep paralysis) gi, og dette kan oppstå der kroppen sover og er koblet fra hjernens kontroll, mens hjernen er delvis våken og delvis drømmende (ofte kan kroppen vekkes om en biter seg selv i leppa). I en slik tilstand er som regel amygdala som produserer emosjoner fullstendig aktivert og evnt. frykt som måtte oppstå vil være mye sterkere enn i drømmer og kan i likhet med normale mareritt skape visualiseringer av ulike skapninger som angriper. Når en person har hallusinasjoner kan det være de opplever stemmer som sier at andre skal skade dem, noe som lett kan utløse redsel for å bli forfulgt og skadet av andre om en tror det er virkelig.

Siden marerittsliknende vesner livnærer seg på folk sin frykt, er det mest effektive måten å bli kvitt dem på å le av, bli sint på, eller tenke positive tanker. For mange vil det å be til Gud fungere effektivt da dette er en slik positiv tanke som i de fleste kulturer er mye sterkere enn den negative frykten som skaper demonene. Dette reelle drømmefenomenet skapte ideen om demoner i alle religioner og katolske kirker har mange statuer av slike på utsiden.

Psykotiske mennesker som har slike opplevelser kan kan ha problemer med å skille slike drømmeinnhold fra virkeligheten fordi de forkaster virkelighetens fakta med vilje og hevder hallusinasjonene (drømmeinnholdet) befinner seg i den virkelige verden og av ren vrangvilje nekter å analyse fenomenet logisk som hva det faktisk er.

I tilfeller som typisk er utløst av kjemisk ubalanse i hjernen behandles slike tilstander med medisiner som påvirker dopaminreseptorene, glutamat eller serotoninsystemene i hjernen. Effekten av slike medisiner er omdiskuert, ikke minst fordi de påvirker deler av hjernen de ikke er ment å påvirke og sløver sinnet. Flere forskere mener dette også kan øke problemet på langt sikt selv om det senker problemet på kort sikt. Slike medisiner virker heller ikke på alle og kan skade hjernen fysisk. Magne Sørensen som sluttet med «antipsykotika» for 17 år siden og har klart seg på egenhånd sier til NRK; Å ta medisiner var som å være i et kjemisk fengsel. Medisinene hadde forferdelige bivirkninger og fjernet mye av personligheten min. Hvis jeg skulle valgt mellom å være psykotisk eller dopet ned, ville jeg valgt å være psykotisk, sier Sørensen.

Rosenhan eksperimentet ble konstruert av professor David Rosenhan ved Stanford University og publisert i journalen Science i 1972 med tittelen «Om å være tilregnelig i sinnsyke steder». Hensikten med eksperimentet var å teste om påliteligheten til psykiatriske diagnoser kunne testes eksperimentelt. Rosenhan’s studie ble gjort i to deler der den første brukte friske pseudopasienter (3 kvinner og 5 menn, inkludert Rosenhan selv) som overfladisk simulerte å høre stemmer som ikke eksisterte fysisk i et forsøk på å bli innlagt ved 12 forskjellige psykiatriske sykehus i 5 stater i USA. Alle ble godkjent og fikk psykiatriske diagnoser. Etter diagnosen oppførte de seg normalt og fortalte at de ikke lenger hadde hallusinasjoner.

Alle ble tvunget til å innrømme de hadde en mental sykdom og måtte godta å ta antipsykotiske medisiner for å bli satt fri. I gjennomsnitt var hver der i 19 dager og alle bortsett fra en ble diagnotisert med schizofreni på tross av at de hevdet hallusinasjonene var borte, de oppførte seg normalt og var åpenbart ikke psykotiske. Den andre delen av eksperimentet ble utført etter at et psykiatrisk sykehus utfordret Rosenhan til å sende falske pseudopasienter for å vise at de kunne skille disse fra ekte.

Etter enighet mellom partene ble 41 nye pasienter av totalt 193 i kommende uker funnet mistenkelige, der 19 av dem ble funnet mistenkelige av minst en psykiater og et stab-medlem. I virkeligheten hadde ikke Rosenhan sent en eneste. Studiet konkluderte: «Det er klart at vi ikke kan skille tilregnelige fra sinnssyke i psykiatriske sykehus» og også illustrerte faren for dehumanisering og sette merkelapper i psykiatriske institusjoner.